....men hva var spørsmålet?

NHO er for tiden opptatt av Læringslivet. Det startet med den store konferansen i Operaen i januar og temaet blir fulgt opp i regionale konferanser. Jeg har hatt innlegg på to av de regionale konferansene.  Først på NHO Vestfolds Næringskonferanse og så på NHO Oslo/Akerhus sin konferanse Læringslivet i går. Det er mye fokus på utdanning og at vi gjør det så dårlig på Pisa. Det som slår meg er at vi ofte gjør som i The Hichhiker's Guide to the Galaxy, vi fokuserer på svaret. I denne romanen er tallet 42 svaret på alt og det har tatt superdatamaskinen Deep Thought noen millioner år å finne ut. Men som maskinen selv påpeker, dette svaret er uten mening fordi ingen husker lengre hva spørsmålet var.   Slik føler jeg det ofte er med utdanning.  Vi er så svarfokusert at vi glemmer spørsmålet.  Vi vet resultatene fra Pisa-testene men hva er de svar på?  Vi vet svaret til eksamen, men hva er spørsmålet?  Det som kjennetegner all innovasjon og nytenkning er evnen til å stille spørsmål, ikke finne svar.  Evnen til å sette sammen kjente fenomener på en ny måte.

Isac Newton er kjent for å oppdaget tyngdekraften fordi han fikk et eple i hodet og stilte spørsmål om hvorfor det falt til bakken. Einstein oppdaget relativitetsteorien fordi han stilte spørsmåle om hva som ville skje om han reiste raskere enn lyset.  Det er de gode spørsmålene som skiller den jevne mann og kvinne fra geniene.  Dersom humankapitalen er vår viktigste ressurs er det ikke da viktigere at våre barn og unge lærer å stille spørsmål enn å kalkulere svar?  Bør de ikke læres opp til å blir kreative og nysgjerrige heller enn å bli tredjerangs datamaskiner?  Vi har datamaskinene til å gi oss alle de svar vi ønsker, bør vi ikke lære våre barn å kunne stille spørsmålene?