Fremtidens læringsformer er morgendagens forretningsmuligheter

Overskriften her er tittelen på et seminar i regi av Digin, VRI-AGDER og Future Learning Lab.   Digin er en av Norges største IT-klynger, og består av 60 små og mellomstore bedrifter på sørlandet.  Future Learning Lab er en kompetansenehet med fokus på endring, teknologi og læring ved Universitetet i Agder. Professor Oddgeir Tveiten står i spissen for Future Learning Lab. Målsetningen med seminaret var et fokus på "Growing regional edupreneurship". Seminaret var lagt opp med en del presentasjoner før lunsj, hvor jeg blant annet hadde et innlegg om fremtidens læringsformer - nye vekstmuligheter, og en påfølgende workshop.

En av problemstillingen i workshopen var samarbeidet, eller kanskje mangelen på samarbeid, mellom privat og offentlig sektor for innovasjon og nyskapning.  Som en som kjenner begge områder godt har jeg gjort meg noen refleksjoner.

For det første er det ulik mentalitet og forventning i privat sektor, spesielt i små og mellomstore bedrifter, i forhold til i offentlig sektor. Å starte opp en bedrift innebærer risiko og usikkerhet. En må tørre å ta sjanser og tåle å mislykkes, lære av sine feil og gå på igjen. Dette er stort sett uhørt i offentlig sektor. En skal ikke gamble med "skattebetalernes penger". Derfor stilles det krav til dem som skal samarbeide med det offentlige som små og mellomstore bedrifter ikke kan møte.  Bare se hvilke krav som for eksempel stilles til dem som skal levere anbud til det offentlige. Ikke urimelige krav, men det ekskluderer en rekke nye aktører på markedet. Det offentlige er risikoavers, mens i det private er risiko en del av virkeligheten.

For det andre lever små og mellomstore bedrifter med rask tid, mens i det offentlige er det langsom tid.  Det offentlige har tid til utredninger og planlegging, i det private må det handles. De lever av bunninjen, og er ikke sikret finansiering over budsjetter. Det gir en del andre tilnærminger.  I det private holder det at ting funker, det trengs ikke samme mengde dokumentasjon og utredning som det offentlige krever.

Når det gjelder finansiering og oppstart av prosjekter har det offentlige en årshorisont.  I det offentlige lever en fra budsjettår til budsjettår. En kan ikke, med mindre midlene er prosjektbevilget, spare ett år for å sette av midler til et prosjekt neste år. En skal bruke de midlene en er bevilget det året. I det private må en tenke langsiktig på investeringene sine. Du må ha lengre horison enn ett år.

Jeg er fullstendig klar over at dette er en generalisering og at det finnes drøssevis av unntak. Men jeg har selv erfaring fra begge sektorer og har kjent forskjellene på kroppen.  Det er dillemma, for reglene for det offentlige er gode og vel begrunnete - offentlige midler skal brukes med forstand.  Men hvordan få til et godt samarbeid mellom det offentlige og private og bygge gode rammer for entreprenørskap?

Når jeg snakker om ikt i skolen får jeg alltid spørsmålet: har du forskning som viser hva som virker? Problemet med det er at dersom det skal være noe å forske på må noen ta i bruk ny praksis og skaffe seg erfaring. Dessuten tar forskning tid.  Innen ikt-sektoren skjer den teknologiske utviklingen raskt, så hvis en venter på forskning før en tar teknologi i bruk havner en i en hønen eller egget-problemstilling: hva kommer først?  Og mens en venter på forskning ruller verden utenfor videre.