San Antonio er også kjent for sin vakre Riverwalk. En elv som renner gjennom byen, kringsatt med resturanter, grønn beplantning og gangveier.
Som det sies: everything is big in America, så er også tilfellet med denne konferansen. Med mer enn 20 000 deltakere fra 70 land, og 700 foredrag, sesjoner, workshops, m.m. er dette svære greier. Når det er sagt, føles det å delta på ISTE som å komme hjem. Her møtes partners in crime, utdanningsteknologinerder fra hele verden. Mennesker som er genuint og lidenskapelig opptatt av hvordan teknologi kan utnyttes for å få en bedre skole . Å være her gir meg virkelig fremtidstro. Det er som å komme hjem.
Plaget av jetlag som jeg er stilte jeg til registrering første dag kl. 8 når de åpnet. Der ble jeg møtt av en smilende og blid mann som forklarte meg hva jeg skulle gjøre. Etter å ha tastet navnet mitt på skjermen, fått posen min med diverse og registrert meg på dagens workshop, snakket han til meg igjen når jeg var på vei ut. Etter de vanlig fraser om hvor en kommer fra og så videre fortalte han at han var 42 år og nummer 19 av en søskenflokk på 21. Det var samme mor, men de tre eldste hadde en annen far. Han hadde nylig avsluttet MBA, som eneste i familien med høyere utdanning, og skrevet bok om livet sitt. Denne forelå det også planer om å filmatisere.
Nå ble jeg nysgjerrig. Hvem var denne mannen? 21 barn?
Det viste seg at hans mor ikke var hvem som helst. Hun hadde drevet et senter for hjemløse, Love and Charity, og fått mye medieoppmerksomhet rundt det. Hun var en markert person i den lokale kirken. Men som Paul Lamar Hunter sier: alt var et spill. For bak den fromme fasaden var virkeligheten en annen. Der skjulte det seg en kald, fjern, manipulerende og undertrykkende personlighet. Paul vokste opp med en mor som var funksjonelt analfabet, og som ikke likte at barna fikk utdanning. Han forklarer også noe av bakgrunnen for hvorfor svarte i USA har et anstrengt forhold til utdanning. Dette har røtter tilbake til slavetiden hvor det var straffbart å utdanne slaver/svarte.
Det vanket korporal avstraffelse i hjemmet, og moren var mer opptatt av sin "mission for God", som Paul foraktelig kaller det, enn å ta seg av sine etterhvert 21 barn. Når Paul er 8 forlater faren dem, en far Paul beskriver som varm, kjærlig og ansvarsfull, og blir drept i en bilulykke.
Pauls ferd gjennom livet beskrives i boken, om en oppvekst hvor han lærer å lyve og manipulere etter morens instruksjoner, om søsken som bukker under for alkohol og narkotika på grunn av morens behandling av dem. Men også om søsken som lykkes og har gode liv i dag.
Paul selv klarer seg rimelig bra, men så møter han en person som endrer livet hans. Som gjør at han får tro på seg selv og bestemmer seg for å ta en utdannelse, og begynner på en toårig MBA. En han akkurat er ferdig med når vi møtes og som han helt tydelig er kjempestolt av.
Ingen av hans familie møtte opp når han fikk vitnemålet, ingen av dem har støttet han, men han har kjempet og kommet gjennom. Å få en utdanning skiller han fra mengden, slik Paul ser det. Nå begynner et nytt liv for han. Det han ønsker er å dele historien sin og hjelpe andre som møter livets utfordringer.
En historie om savn, smerte, omsorgssvikt, men også om håp, tro, utholdenhet og optimisme, og ikke minst fremtidstro.
Et sterkt og uventet møte på en konferanse om læring. Dette møtet var et sterkt bevis på betydningen av utdanning. Utdanning er empowerment.
Jeg gikk videre til min workshop om Epic Leadership. Beyond the hype of Gamification med blant annet gamingguru Jane McGonigal.
Vil du lese mer om Paul kan du gå til nettsiden hans: No Love, No Charity.
No comments:
Post a Comment