Høyere utdanning - og så?

I påsken har debatten om pcer i skolen gått frisk, siste innlegg er Henning Lund som sammenligner hjemlige forhold med satsingen i Sør-Korea.  Sør-Korea har gjennom blant annet å satse på utdanning gått fra å være et u-land til et post-industrielt informasjonssamfunn. Som det første land i verden satser de på heldigitale løsninger i utdanningssystemet fra 2015. Innvendingen er kommet på twitter, blant annet fra Jørn Pettersen (joepett) er ikke dette bare å sette strøm på gammel praksis da. Kanskje, kanskje ikke.  Ut fra de mål og visjoner og begrunnelser Sør-Koreanerne gir tror jeg ikke det. I den så mye omtalte kronikken fra By sier han en del om hva som venter studentene i høyere utdanning. Vel, jeg vil si at den som tror at fremtiden ligger i å memorere bør tenke om igjen.

Høyere utdanning er i endring. Verden kommer ikke til å se slik ut som den gjør nå om fem år. Tegnene er der for dem som vil se. I følge Kevin Carey er det monopolet vi har hatt innen høyere utdanning i ferd med å forvitre fremfor øynene våre. Kahn Accademy begynner vel å bli ganske kjent etter hvert.  Straighterline, Udacity, and MITx er tilbud som nå vokser frem utenfor det etablerte gradssystemet.  Dette er reelt disruptive inovasjoner innen høyere utdanning. Hvordan møter den foretningsmodellen vi har bygd høyere utdanning opp rundt disse utfordringene?  I dette intervjuet blir en av forfatterne av boka Disrupting Class, Michael Horn, intervjuet om høyere utdannings fremtid. En av tingene han påpeker er det fokuset vi har på "seat-time rules".  Hvordan vi definerer og finansierer utdanning ikke ut fra oppnådde kompetansemål, men tilstedeværelse og tidsenheter. 


We have a calendar that determines pacing for a class of students … getting rid of seat based instruction and moving toward competency based learning is No. 1.