The State of Education

Seth Godin er er forfatter, blogger og samfunnsanalytiker og har skrevet mange gode, leseverdige bøker om hvilke endinger samfunnet vårt går gjennom nå. Som mange andre samfunnsanalytikere, blant annet Daniel Pink, Sir Ken Robinson, m.fl. er han sterk kritisk til vårt industrisamfunnsbaserte skolesystem. her kommer en temmelig kraftig kritikk av denne modellen.






For å understreke Godins poenger kan en jo se på tallenes tale og se hvor "vellykket" systemet er:


Via: OnlineEducation.net

Hukommelsen outsourcet til Google?

Ok, så har vi outsourcet hukommelsen vår til Google. Men mennesket er rasjonelt og økonomisk, homo ecconomicus, og hjerne gjør det som trengs for å overleve. Survival of the fittest, eller heller surval of the most adaptive. Og hva er rasjonelt i vår tid? Gå rundt og memorere en masse informasjon, som ikke er tilstrekkelig, gått ut på dato eller i verste fall feil, eller lære seg å håndtere dennne eksterne databanken/hjernen om du vil. Hvem vil komme best ut i det lange løp? Hvem vil du gå til om du trenger hjelp - den som baserer seg på memorerbar kunnskap eller den som kan finne frem i dette mylderet:

Is the Internet bad for us?

De siste dagene har det vært et hett tema på Twitter at vi har outsourcet hukommelsen vår til Google. Overskrifter som at Google gjør oss dumme er vann på møllen for alle som vil holde på tradisjonell praksis, ikke minst i skolen. Denne artikkelen fra Science ga blant annet inspirasjon til den tolkningen. Det er og folk som viser til forskning som viser at for mye nettbruk gjør ungdommen asosial, og at onlinespill er skadelig.

Dette er selvsagt ikke lett, den massive digitale påvirkning på våre liv er ung, og vi har begrenset kunnskap og kompetanse om emnet og derfor synser vi og famler oss fremover. Da er det godt og nyttig å lytte til hjerneforskere som Dr. Paul Howard Jones, som er oppdatert på det siste innen neuroscience og hva Internet gjør med hjernen vår. Som han sier Internet er ikke godt eller dårlig, det bare handler om hvordan vi bruker det. Han trekker paralleller til ild, som vi kan bruke til å varme oss på og lage mat, men og brenne ned hus. Men vi ser ikke overskrifter om at ild ødelegger samfunnet vårt av den grunn.

Videre sier Jones at forskning viser at onlinespill kan være gode lærere. Svært interessant. Han peker på hvorfor såkalte eduspill så langt ikke har lykkes. Uansett, Jones resultater gir ingen grunn til å frykte den digitale fremtid, tvert i mot.

Kampen mot vindmøller......

Det er stadig flere tegn på at ryktene om den tradisjonelle, trykte, cellulosebaserte bokens død på ingen måte er overdrevet. Ulike dingser ersattter i stadig større grad de papirbaserte løsningene. Under er noen helt ferske, svært interessante tall. Hva betyr dette for skolens innhold og pedagogikk?



Courtesy of: Schools.com

Rewired? So what?

Tidligere i dag skrev jeg ett innlegg som en oppfølging av tirsdagens innlegg. Da var jeg ikke oppmerksom på debatten fra Dagsnytt 18 den samme dagen. Jeg klarer ikke slippe dette temaet, for dette handler om en dypere forståelse, og uten den vil vi mislykkes. Som tidligere nevnt på bloggen var jeg i Philadelphia på ISTEs årlige konferanse og åpningsinnlegget var ved John Medina som snakket om det siste innen hjerneforskning. Han fikk spørsmålet om internett påvirket hjernen vår, og svaret var ett utvetydig JA. Men så gjør trening, bøker, tv, lek, alt vi gjør påvirker hjernen vår.

Læring er et vanskelig emne. Hvorfor? Jo, fordi det handler om noe så vanskelig som kommunikasjon. Når jeg som lærer snakker til en elevgruppe hører de sannsynligvis helt ulike ting, og responderer deretter. Vi kaller dette for læringsstiler, og leter etter hvordan møte de ulike læringsstilene og utvikler læringsstrategier. John Medina sier at det er ingen slik ting som læringsstiler, hjernen lærer likt uansett. For detaljer hør innlegget hans. Men likevel ser enhver lærer at elevene er ulike. Vi når dem ulikt. Vi kan predikere hvem som vil lykkes på skolen og hvem som ikke vil lykkes.

"Tidligere" var dette relativt enkelt: de "ikke-skoleflinke" sluttet på skolen i ung alder, begynte med praktisk arbeid, og så "beholdt" skolen dem som "passet" inn. Men når samfunnet har endret seg og en ikke skal gå 7 år, men 13 år på skolen, neste dobbelt så mye og skoleuken har økt med mange timer, blir det mye tydeligere hvem som "ikke passer inn", til læreres og skolemyndigheters store frustrasjon. Når vi i tillegg får målinger som PISA som synligjør dette, og alle undersøkelser viser at utdanning er en nøkkelfaktor for verdiskapning og økonomisk vekst brer panikken seg og frustrasjonen øker. Dette skjer i hele den vestlige verden, ikke bare Norge. "Løsningen" er mere fag, mere disiplin, høyere lærerlønn og status, tester, fokus på "kjernefag", gamle, velkjente løsninger. Løsninger vi forstår ut fra den skole og verden "vi" (vi som kom gjennom denne skolen med suksess og har lange utdannelser) kjenner. Og "alle" er enige.

Menn er fra Mars og kvinner er fra Venus, og dermed befinner vi oss på ulike planeter. Kanskje er elever og lærere på ulike planeter? Skal vi lykkes med skole og utdanning må vi kanskje over på en annen planet og forstå kodene der? Vi kan mene hva vi vil om hvordan den ideelle elev er, men når de ikke er slik, hvem er det da som må ta grep. Vedlagte video er veldig tankevekkende i så måte. Får de ulike tidsanskuelse konsekvenser for hvordan vi organiserer oss i skolen?

Og mens jeg deler videoer med alternative perspektiv: kan jo denne inspirere til debatt og:

Nettiquette

Som en oppfølging til forrige bloggpost vil jeg si litt om nettiquette. Min er faring på nett er at folk er utrolig søte og hyggelige. De er flinke til å gi positive tilbakemeldinger, og dele andres stoff og gi kred til kilder. De fleste takler balansen mellom privat og personlig fint. Personlig er det som gjør en blogg, twitterkonto eller FB-profil interessant, privat er når delingen går litt over styr. Er en distansert og gir lite, blir en profil så der.... I dette blogginnlegget sies det at ledere kan lære mye av Twitter, hvor ros gis i plenum, mens korreks i private rom. Så og i skolen. Å rose og fremheve i plenum, mer krevende tilbakemeldinger i enerom. Vi er alle rollemodeller.

Jeg vil anbefale denne bloggen. Her gis 101 råd om eTiquette. Kanskje noe å ta opp med elever?

Privacy is history - og er det i så fall en bra ting?

I følge Mark Zucherberg, grunnlegger av nettsamfunnet Facebook, er privatsfæren en saga blott. Alt er offentlig og delbart, og han tjener seg søkkrik på det. Likevel har han trekt sin egen profil tilbake fra Google+, og vil ikke være så offentlig.

I USA har 97% av alle foreldre som er på Facebook, og som har barn under ett år, lagt ut bilder av dem på nett, leste jeg for ikke så lenge siden (klarer ikke huske hvor jeg leste det, og arkiverte ikke siden), men ut fra min egen vennekrets på nettsamfunnet er nok tallene tilsvarende. Klart en vil dele gleden over den nye verdensborgeren. Det skorter ikke på advarende røster: ikke legg ut bilder av barna de kan misbrukes, eller at barna ikke selv kan styre sitt nettliv og historie når foreldrene villig vekk deler små og store minner. Ikke alt den unge poden synes er like hyggelig.

Internett har sine sider, gode og dårlige, spesielt sosial web. For som Zucherberg så riktig sier så viskes skillene mellom vår private sfære og vår offentlige sfære ut. Samtaler på veggen på Facebook kan bli nokså privat, selvom alle vennene ser den, slik kan og dialoger på twitter bli. Hvor går skillet mellom privat og personlig? Som enhver offentlig person vet, kan utsagn tatt ut av kontekst bli oppfattet fryktelig feil, og hva med ironi, eller en dårlig spøk? Som Piet Hein sier: "den som tar spøk kun for spøk, og alvor kun alvorlig, har skjønt begge deler like dårlig."

Hva med blogger? Mange skriver svært personlige ting på bloggene sine, ting de kanskje i ettertid ikke helt hadde ønsket de delte, men delt er delt. Vi er alle mennesker, med gode og mindre gode dager, gode perioder og mindre gode perioder. Vi går gjennom livskriser: kjærlighetssorg, depresjon, sykdom, tap av kjære, konflikter, midtlivskrise, ja, listen er lang. Spesielt når en er ung og ikke helt har funnet seg selv, kan en si og gjøre mye rart. En kan og endre politisk syn, tro, eller andre grunnleggende verdier og holdninger. Vi vet jo at kanskje spesielt unge jenter i sin søken etter anerkjennelse og oppmerksomhet kan legge ut obskøne bilder av seg selv. Ungdom i ungdomsopprør kan bli ganske så heftig.

Hva er så poenget mitt? I denne verden hvor vår "fasade" svinner, og en drar med seg fortiden, er det viktig å være raus. Det er viktig å forstå at levde liv er levd, folk endrer seg, går videre og gjør dumme ting. Selvom en i en setting gjør og sier dumme ting, betyr det ikke at en er uegnet i andre sammenhenger. For noen år tilbake, i den tiden vi drev og sendte artige eposter til hverandre fikk jeg en tankevekkende en: spørsmålet var: hvem vil du ha til president/ statsminister: en som har ett tungt alkoholforbruk og en del andre laster, jeg husker ikke, en som er funksjonshemmet og har hatt mange sidesprang, eller en som er trofast, kristen avholdsmann? Ut fra dagens moralkodeks skulle vel svaret gi seg selv, til en får vite at det dreier seg om Churchill, Roosevelt og Hitler. Vi vet alle hvilke statsledere de ulike var.

Dette skriver jeg fordi? Fordi vi må selvsagt tenke oss om hvordan vi opptrer i det offentlige rom, men når det blir mindre og det private større, og en ikke kan legge fortid og tabber død skremmer slike ting som dette meg:

Social Media History Becomes A New Job Hurdle

At potensielle jobbsøkeres sosiale mediahistorie skal gås over med lupe, og tabber skal ødelegge fremtiden deres. Dersom handlingsrommet blir mindre og mindre hva gjør det med samfunnet vårt? Når en ikke blir kvitt eksen fordi en er så ved sammen i sosiale medier, når en flytter til en ny plass, men venner og historie følger med på lasset gjennom digitale nettverk, når tabber og uheldige utsagn forever er bevart i cyberspace, har vi da rett til å bruke fortiden mot noen i en jobbsøkersituasjon? Dette er for meg viktige spørsmål, ikke bare etisk, men og juridisk. Hvilken informasjon har en arbeidsgiver rett til å søke og evt bruke om/mot en potensiell arbeidstaker? Hva gjør det med oss å ikke kunne legge fortiden bak oss?

I det gamle bygdesamfunnet levde tabber, rykter og fortid videre i beste velgående, og på grunn av liten mobilitet, både sosialt og geografisk led mange under det, ofte i generasjoner. I industrisamfunnet har det vært mulig i større grad å la fortid ligge. Noen har styrke og ressurser til å heve seg over slike tabber, andre er mye mer sårbare. I noen perioder i livet vårt klarer vi å ta de slag som eventuelt måtte komme, i andre perioder ikke. Er det snoking å saumfare jobsøkeres sosiale medier historie? Er det overtramp? Skal unge mennesker stoppes på vei inn i yrkeslivet fordi de har vært naive, korttenkte og "dumme"? Vil vi bare ha "feilfrie" mennesker?

Ja, samfunnet er i endring, på veldig mange måter. Vi må opptre med klokskap, selvom noe er mulig er det ikke sikkert det er riktig. Dette er et tema som det kanskje bør brukes mer tid på - etikk og jus.

PISA - en grei gjennomgang

PISA-resultatene preger norsk, og internasjonal, skoledebatt. Men hva er egentlig PISA, hva måler PISA-testene og hvordan brukes resultatene? Her er en grei gjennomgang.

Hvordan internet revolusjonerer utdanningen

Noen som fremdeles tror at det nytter å beholde/gå tilbake til gamle analoge modeller, og at business as usually er godt nok?



Via: OnlineEducation.net

Fremtid - hvilken fremtid?

Av og til er det sammenfall av tilfeldigheter, eller at en gjør noe riktig, i dette tilfellet skriver noe riktig til rett tid. Mitt forrige blogginnlegg ble fanget opp av VG Nett og lagt på førstesiden, noe som løftet bloggen min til nye høyder og ga meg lesertall som jeg ikke har vært i nærheten av før. Selvom lesertallene var høyere når jeg blogget regelmessig, blogget jeg stort sett for en engere krets. De som i stort fant frem til min blogg var personer som kanskje er litt over gjennomsnittet interessert i emnet. Å få trafikk fra førstesiden til VG Nett utvider nok den lesegruppen. Litt skummelt, men og fryktelig spennende.

Først av alt vil jeg si at jeg synes det er flott av VG Nett å ta inn motinnlegg på den aktuelle saken. Når jeg jobbet som prosjektleder for digital skole og vår lokale avis hadde mange oppslag som elendighetsbeskrev den digitale satsingen i skolen, var det vanskelig å få inn motinnlegg. Det var vanskelig å få tegnet et mer nyansert, og realistisk bilde. Selv brukte jeg bloggen her for å skrive ut mine synspunkter, reaksjoner og motinnlegg, men nådde nok bare "menigheten". På grunn av en temmelig ensidig fokusering og elendighetsbeskrivelse av skolen og lærerstanden er oppfatningen av stoda i skolen temmelig vridd.

Men det som er enda verre, og farligere, er den legitimiteten dette gir til dem som er "teknologivegrere". Det er helt "greit" å slå av nettet i "mine" timer, det er helt greit å gi pc'ene skylden for uro og manglende læringstrykk i timene og fagene, det er greit å la seg bli faglig utdatert fordi en ikke følger med i hvordan utnytte digitale medier, det er helt greit at elever går ut av norsk skole som funksjonelt digitalt analfabet, til tross for at dette er en lovpålagt kompetanse.

Jeg tror ikke skolen har tatt inn over seg hvor forpliktende dette er. På samme måte som elevene har jurdiske rettigheter til å lære å lese og skrive, har de juridiske rettigheter til digital kompetanse. Undersøkelser viser at skolen kommer langt ned på listen over steder elevene skaffer seg denne kompetansen. Det er bekymringsverdig.

Mange sier at dette med de digitalt innfødte er oppskrytt, og at de unge ikke er så digitalt kompetente likevel. Jeg har kommentert det før, men gjør det igjen: å være såkalt innfødt sier noe om dine mentale modeller, de unge er "på innsiden" av dette digitale nettsamfunnet. De vet ikke om en verden uten instant access og utømmelige mengder informasjon. Det preger deres tankemønstre. "Vi" voksne har gått fra et analogt univers til et digitalt, vi vet om at en bare ringte etter klokken fem for da var tellerskrittene lengre, at en måtte holde avtaler for det var ingen måte å få kontakt om en ble forsinket, hvis en da ikke fikk fatt i en telefonkiosk, hvor det gjerne var kø utenfor. Hvor en måtte kjøpe den platen mens den var tilgjengelig i butikken for "en kort periode". Hvor "10 i skuddet" var ukens høydepunkt på radioen. En totalt fremmed verden for våre elever. Begrensninger! De aner ikke hva det er. Må være at noen prøver å stoppe fildeling, at det lages grenser på nett slik at om du har en konto eller ip-adresse i ett land får du ikke tilgang til digitalt innhold fra ett annet, noe de vet å omgå med den største eleganse. Ja, eller så kan det være lærere og skoleadministratorer som tror at de kan stenge for kommunikasjon i skoletiden, f.eks Facebook.

Det å være innfødt betyr ikke at de kan alt intuitivt. Selv om jeg er innfødt norsk, måtte jeg lære å lese og skrive norsk, avansert bruk av det norske språket har jeg og måttet lære. En som har norsk som fremmedspråk kan godt ha doktorgrad i norsk, og kunne mye mer enn meg, men som innfødt forholder jeg meg likevel til språket på en annen måte. Min bruk av det norske språk bærer preg av mange års skolegang, og interesse for bruk av språk.

Slik er det og med våre innfødte elever, de må lære dette. De må lære kildekritikk, nettiqiuette, kvalifiserte søk, nettlesing, bruk av bokmerketjenester, samskrivingsverktøy, lage presentasjoner, behandling av informasjon, bare for å nevne noe.

At det er en legitim diskurs å stå frem og gi "tapt" for IKT, legge skylden på alle andre fordi ikke de har tatt ansvar og "gitt meg kurs", å legge skylden på elevene, får meg til å spørre: hvor er profesjonsstoltheten? Hvor er den kollektive ansvarstaken? Det sies at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring, og ingen maskin kan erstatte læreren.

Det jeg savner er "de gode eksemplene". At lærere står frem og forteller om sine erfaringer, muligheter, eksprimentering (og jeg tenker da ikke på alle rause lærere som flittig deler og blogger om hva dere gjør. Fortsett med det. Det er bra og viktig!). I Hordaland fylkeskommune satte Opplæringsdirektøren, som arbeidsgiver, dette i system gjennom en årlig konferanse "Dei gode døma", noe som ble veldig godt tatt i mot av ikke bare våre lærere i den videregående skolen, men og i andre fylkeskommuner. Erfaringsdeling, praksisdeling. Kan ikke presse ha oppslag på hvordan IKT brukes med stor bravur rundt omkring i landet? Jeg er sikker på at mange vil lese om det. Trekk frem eksempler som kan inspirere andre til å prøve selv, vise dem hvordan de kan gjøre det, skape entusiasme for skolen og læring. En årlig happening som det en stor konferanse er, er ikke nok, men så uendelig mye bedre enn ingenting. Det setter i gang noe som sprer seg som ringer i vann.

Det sies så sarkastisk at skolen skal fremsnakkes, og respekten for lærer og læreryrket skal gjenreises. Vel, som alltid betyr handling mer enn ord. Vis hva som skjer, inspirer andre, få en diskurs hvor det å prøve, tørre, dele, vise blir naturlig. Ikke klage og elendighetsbeskrive.

Ja, det er utfordringer i skolen, men dette er barn og unge, vi kan ikke gi dem opp før livet har startet. De vil lære, men kanskje ikke på den måten lærere og skole vil de skal lære.

Er jeg naiv nå? Når jeg tror at ved å sette fokus på suksesshistorier at vi kan fremme god praksis? At alle har noe de får til, det trenger ikke være store revolusjonerende ting. At skolene, kommunene, fylkeskommunene kan lage systemer og rutiner for å vise frem små grep og suksesshistorier fra egen organisasjon, og at det ikke bare vil omfatte noen få progressive lærere. Jeg tror hvertfall at slike grep i mye større grad vil heve både respekten og selvrespekten for læreryrket.

YES, WE CAN!

Etter at jeg skrev dette ble jeg oppmerksom på denne fra Dagsnytt 18. No further comments.

Skolen – en internettkafé?

På VG Nett i dag står en Høyre-politiker og lærer fra Buskerud frem og gir uttrykk for sin frustrasjon over PC’enes inntreden i skolen, og opplever at skolen er blitt en internettkafé.  Med forbehold om journalistisk vinkling og spissformulering, må jeg si at artikkelen ga meg hakeslepp. Dette var et utspill jeg trodde vi var forbi, men tydeligvis ikke.  Lange tradisjoner og mentale bakhodemodeller tar tid, og endring av praksis er vanskelig i ett fastlåst system. Resultatet av VG’s avstemming gjør meg bare trist, under 20% av de som har stemt (jeg vet begrensningene i en slik avstemming) ser verdien av elevenes nettbruk.

Hvor skal en begynne motargumentasjonen? Det kan skrives flere avhandlinger om dette temaet, og inngangsvinklene er mange. Jeg håper dette synet får motbør fra de mange lærere der ute som har nett som en naturlig del av skolehverdagen.

I artikkelen sier Skogrand:

Mange elever har klaget på elevsamtaler om at PC-en er et problem for konsentrasjonen på skolen. De innrømmer selv at de ikke klarer å rive seg løs fra de sosiale mediene.

Videre står det:

Høyrepolitikeren mener at kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) ikke er oppdatert på ungdommens nettbruk når hun ikke forstår at det er forstyrrende i undervisningen. Hun ønsker bedre retningslinjer for hvordan hun og andre lærere skal takle situasjonen.

Jeg kan forstå at mange lærere synes det er frustrerende å være i en situasjon de ikke behersker, en situasjon hvor de metoder og grep de fikk gjennom sin lærerutdanning ikke fungerer, og ikke ha alternative pedagogiske grep. Jeg forstår og at elever som er i en undervisningssituasjon som de ikke forstår, behersker og ikke er strukturert for den situasjonen de er i, blir frustrerte. Dette er ett alvorlig problem for alle: elever, lærere, politikere, foreldre og samfunn. Våre barn og ungdom bruker størstedelen av livet sitt frem til fylte 20 år på opplæring i skolen, samfunnet bruker enorme ressurser på at den oppvoksende slekt skal få kunnskap, kompetanse og ferdigheter som skal bidra til at de skal lykkes som voksne og arbeidstakere. 

Det denne politikeren peker på må tas svært alvorlig!  Få land har vel større økonomiske muskler og satser mer på utdanning av den oppvoksende slekt, inklusiv digital infrastruktur. Likevel er resultatene våre middelmådige, i følge PISA. Dette til tross for mange grep fra myndighetene, som digital kompetanse som de femte basisferdighet, ulike utdanningstiltak og utstrakt kompetanseheving blant lærere. I følge Utdanningsforbundet er dette ikke nok.

- Norge har satset mye på utstyr og infrastruktur, men vi ser at det er vel så viktig å se på hvordan vi bruker de digitale læremidlene. Vi er rimelig gode på å bruke PCer som arbeidsverkstøy, men vi har et stykke igjen for å utnytte de mulighetene som gjør at digitale verktøy gir mer og bedre læring for elevene,

Dette er speiselt alvorlig med tanke på reproduksjon av ulikhet, som Høyre er flaggbærer for.  Dersom digitale ferdigheter og digital kompetanse skal overlates til tilfeldigheter og elevenes ressurser (famile og venner) vet vi at det vil forsterke de skiller som allerede er der.

Så er spørsmålet: hvordan organiserer vi oss for å få dette til?  Mange lykkes med bruken av IKT i undervisningen. Jeg tror dette handler vel så mye om holdninger som ferdigheter. For det første krever det en ydmykhet av læreren.  Vedkommende må erkjenne manglende mestring og at det ikke er PC’ens feil.  Dette er ett område som krever tid, tålmodighet, prøving og feiling, og en må akseptere manglende kontroll. Det er vanskelig for mange lærere, både fordi de forventes å ha kontroll og systemet forventer det av dem. Det andre er at skolene må se på samarbeidsrutiner og praksis internt på skolen.

For noen år siden var jeg på besøk på en engelsk skole utenfor London hvor det over helgen var blitt innstallert digitale tavler i alle klasserom. Lærerne fikk en kort innføring i hvordan tavlen fungerte, og så var det bare å ta dem i bruk i læringsarbeidet. Den elegante bruken av tavler og elevsentrert læring som var ved denne skolen var imponerende. Men det hadde ikke kommet av seg selv, og lærerne hadde ikke vært på kurs. Hver uke hadde de fellestid hvor de diskuterte pedagogisk bruk av tavlene i sin undervisning, og demonstrerte pedagogiske opplegg for hverandre. Dermed hadde de en delingskultur og organisasjonslæring, som gjorde denne skolen til en lærende organisasjon. Alle utviklet sin pedagogiske bruk og alle måtte delta.

Jeg sier ikke at ikke det er nyttig med kurs og etterutdanning, men det alene er langt fra nok, og fører heller ikke frem. Vi må dele praksis, vi få en kultur for læring og deling. Vi må utvikle praksis – ro mens båten blir til.

Å tro at PC’ene skal gå vekk bare en ignorerer dem eller klager nok over dem er en ønsketenkning, de er kommet for å bli. De er viktige for vår felles fremtid, Norges verdiskapning, våre barns mestring og kompetanse. Men det er ikke naturgitt at en bruker dem på en måte som gir merverdi for læring. På den ene siden er digital kompetanse ett mål i seg selv, på den andre siden må en lære å utnytte de digitale verktøyene i de ulike fag. På samme måte som en ikke lærer å svømme på land, lærer en ikke å bruke digitale medier uten tilgang. Digital kompetanse i skolen er så ungt enda. At vi skulle ha funnet svaret på de fire- fem årene siden K06 ble innført ville vært ett mirakel.  Vi er kommet langt, men vi har enda langt igjen til mål.  Om vi noen gang kommer dit. Dette er et bevegelig mål, men et mål vi ikke kan slippe.  Vi har ikke råd å slippe det. Ei heller at skolen skal være kafé, med eller uten internett.

Kunnskapsministeren viser til det relativt nyopprettete Senter for IKT i utdanningen, som en ressurs som blant annet skal veilede skolene i bruk av sosiale medier. Et slikt senter er veldig viktig. Det er viktig som en kompetansebank/kompetanseressurs på ett område som er krevende og vanskelig, det er viktig som en veiviser og stemme på et område som helt tydelig trenger en stemme, og det er viktig som en lyttepost overfor skolene på hva de føler på og trenger av hjelp og veiledning.

Rom ble ikke bygget på en dag!

Sosiale nettsamfunn, nå og Google +

Så får jeg henge med på bølgen av synsere om Googles siste tilskudd G+.
Det er mange som har sagt mye klokt før meg. De kritiske røstene meldte seg raskt, Google+ var bare en ny Wave. Men de ser ut til å bli gjort til skamme. G+ har allerede mer enn 10 mill brukere, and is stil growing. Dette til tross for at du må ha invite for å bli med i nettsamfunnet, en terskel for mange (de fleste?). En tweet om at det bare var å ta kontakt så kunne de som var interessert få invite av meg, ga ikke akkurat en overfylt innboks.

Det sies at de som er på G+ nå er såkalte early adopters, og jeg beskriver det litt som nerdeland. Som er et bra ord i min bok. De jeg ser på G+ er folk som er opptatt, interessert i og engasjert i sosiale medier. De kan ha litt ulik inngang: journalister, lærere, IKT, men sosiale medier er en fellesnevner. Så derfor beveger "lemmenflokken" seg på vandring over til dette nye mediet. Foreløpig virker det som om G+ ikke truer de eksisterende nettsamfunn, men er i tillegg, men det kan raskt endre seg.

For meg fyller G+ ett hull i mitt PLN. Foreløpig er det veldig fagorientert, og det liker jeg. I motsetning til FB som etterhvert er blitt en salig blanding av faglig og privat, familie, nære venner, nye venner, gamle venner, er G+ ett fagnettverk (betyr ikke at der ikke er venner der). På FB føler jeg til tider at jeg spammer mine tanter og gamle klassekammerater med det jeg ser på som spennende faglige lenker, info og kommentarer, og setter utrolig pris på det som mine venner deler av tilsvarende. Det gjør FB til en viktig faglig arena for meg. I tillegg følger jeg mange organisasjoner o.l. som gir meg verdifull info. Ville aldri holdt meg oppdatert uten. Ofte er det lettere å se hva som deles på FB enn på Twitter, siden det er en liten infoboks knyttet til på FB.

Jeg liker den lave terskelen for å følge på G+. Det å sende en friends request på FB krever at du har en relasjon til vedkommende. Det føles privat og personlig å bli venn på Facebook. På G+ er det bare å følge i vei. Jeg ser at det er mange av de samme jeg har i andre nettverk jeg har fått i dette nye, men og mange nye spennende bekjentskaper.

Hva så med de"gamle" nettsamfunnene? Og hva med information overload? Kanskje er det bare meg, kanskje er jeg ikke effektiv nok, filtrerer ikke godt nok, organiserer ikke god nok, for det er noe jeg føler på.

For meg virker det som der er en grense ett eller annet sted så detter jeg litt av.

Tidligere var der en jevn støm av innlegg her på bloggen, jeg delte tanker og input jeg fikk gjennom jobb, privat, lesing, konferanser, m.m. Nå er bloggen på det nærmeste død. Jeg deler korte tanker og kommentarer gjennom andre nettsamfunn, og dermed er det å sette seg ned og skrive lengre innlegg ikke så interessant. Tilsvarende å lese andres blogger og kommentere på dem. Nå leselisten min over blogger var kort, var jeg up to date med hva folk skrev, og kommenterte. Nå er feeden minn overfylt av uleste blogger. Jeg bruker ikke den kanalen til informasjon på samme måte lengre, og dessuten har bloggingen, i den bloggosfæren jeg var ivrigst i, dabbet av og.

Det jeg leser nå er lenker jeg finner gjennom nettsamfunn som Twitter, FB og nå G+. Noe andre har lest, anbefaler og som jeg finner interessant og relevant. Sparer meg for mye tid, men jeg går sikkert glipp av mye og.

Mht til Twitter og FB. I begynnelsen fant jeg Twitter mye mer interessant enn FB. Igjen fordi informasjonen på Twitter, og dynamikken var en annen. Men etterhvert som antallet jeg fulgte økte, og det ikke ble mulig å "hente opp" hva som hadde skjedd siden sist på grunn av alle tweetsene, datt jeg litt av. Twitter er for meg fremdeles en svært viktig arena, men er nå et øyeblikksfenomen. Jeg har ikke kapasitet til å få med meg alt, så det som skjer når jeg har TweetDeck kjørende i bakgrunnen, når jeg har PC'en eller Mac'en på, er det jeg får med meg. Og det er ikke lite det!

Med Facebook er det omvendt, det har jeg fått mer og mer sansen for etterhvert som det har blitt flere og flere venner der, og jeg følger interessante organisasjoner, etc. Det jeg liker med FB, ved siden av det faglige stoffet, er det lavterskelnivået for kontakt. Jeg har gjenopptatt kontakt med venner, klassekamerater, slekt og annet, som jeg av ulike praktiske og kapasitetsmessige grunner ikke lengre hadde kontakt med. Noe jeg synes er strålende. En fin måte å bevare kontakten med gamle venner på, og forsterke kontakten med nye. Jeg har venninner fra barndom og ungdom, som jeg kanskje ikke har snakket med på 20 år, men som jeg takket være at vi har funnet hverandre på FB, har gjenopptatt kontakten med, og når vi treffes er kontakten der slik den alltid har vært. Utrolig kjekt. Uten FB hadde vi ikke fått den reunion. Ikke hadde vi visst hvor den andre befant seg i verden, og det hadde ikke vært naturlig å tatt en telefon og sagt: hei, her er jeg, og jeg tror og det hadde blitt litt stivt i begynnelsen. FB bryter ned de barriærene. Jeg kan holde meg oppdatert gjennom venner og families oppdateringer i deres liv, de blir ikke fremmede nå jeg vet at de har hatt en flott sommerferie, barnet deres har begynt på skolen, de har fått ny jobb, eller gleder seg over å ha sett en god film. Ved å like, dele eller kommentere kan jeg si: jeg har sett deg :). Det å få en friends request fra en god venn(inne) du har mistet kontakten med er utrolig kjekt.

I forbindelse med at en gjeng organiserer gjenforening fra gymnaset til høsten har de opprettet en gruppe på FB, og all info og kommunikasjon skjer her. Det er så kjekt, for gjennom bilder, oppdateringer, gjenforeninger har vi allerede begynt reunionsfesten på sosial web. Den catching up, som en kanskje bruker mye tid på til vanlig ved slike anledninger, vil nok være betydelig redusert.

Men vi har flere nettsamfunn: LinkedIn, som det anbefales så sterkt å bruke i profesjonell sammenheng, bruker jeg lite. Jeg har mine forbindelser der, dem setter jeg pris på. Igjen, det skaper noen bånd, connections, som jeg synes er fint, men som jeg ikke (kanskje en feilvurdering) bruker for mye tid på, men de er der. LinkedIn baserer seg på gjensidig aksept, og ved å godta forbindelsen har begge parter anerkjent hverandre.

Quora: en spørsmål og svarnettverk. Tanken er veldig god, men jeg har ikke helt blitt fortrolig med denne. Jeg ser ikke helt enda hva jeg kan få gjennom denne som jeg ikke allerede får gjennom mine andre nettverk. Har litt dårlig samvittighet for denne, fordi jeg liker ideen, og jeg liker å være blant dem som bidrar, ikke bare følger, og her har jeg ikke bidratt mye, nei.....

Foursquare: tok en tid før jeg fant ut av denne, så og ser ikke helt poenget. Har sjekket inn noen ganger, men bruker heller innsjekkingene på FB.

ning-nettsamfunn: er medlem av flere, men vil først og fremst nevne to: DelogBruk og Govloop. Det første ett norsk nettverk for utdanningssektoren, det andre ett amerikansk for offentlig sektor. Sistnevnte hadde jeg stor glede av i begynnelsen, fant mye spennende og relevant stoff der, men igjen jeg var ikke av dem som bidro mest, og nå har jeg falt av, tilsvarende for DelogBruk. Mine behov gjør at jeg ikke bruker dem så mye, og på grunn av begrenset kapasitet blir noe valgt bort. Det som for meg velges bort er de arenaene hvor jeg ikke bidrar med noe selv.

Det som gjør sosial web interessant er interaksjonen med andre, det får jeg i størst grad gjennom Twitter, FB og nå G+.

Hva har så dette gått ut over? Vel, jeg ser omtrent ikke fjernsyn, og ser jeg på det er det som en del av min multitasking. Sjelden fjernsynet får eksklusiv oppmerksomhet, da må det jeg ser på være veldig interessant. Bøker, jeg leser ikke like mye bøker som før. Jeg leser nok mer, men det er på nett, dette til tross for at bøkene mine er i ferd med å transfomeres fra papir til lesebrett.

Så kanskje G+ er en nisje i en verden av ulike nettsamfunn som materialiserer seg: FB for slekt og venner, G+ for fag og PLN, Twitter for kjappe samfunnskommentarer og synspunkter på andre ting, LinkedIn for profesjonelt nettverk, etc. Landskapet vil bli mer variert, ingen nettverk vi dekke alt men få sin egen profil? Så langt er hvertfall G+ en spennende nykommer - vær velkommen :)

Future of teaching

Der er mange som sier at vi må snu på etablert praksis for å utnytte de digitale mediers muligheter for læring. Denne videoen er et interessant innlegg i debatten.

Flipped Classrom

Som nevnt i et tidligere blogginnlegg var Flipped Classrom en stor hit på ISTE.  Ann Michalsen har skrevet om dette på sin blogg.

 

 

Du kan finne mer om Flipped Classrom her.

For ytterligere info:

The Flipped Classroom Advances: Developments in Reverse Learning and Instruction

The 'flipped classroom' [WEBINAR]

The Flipped Class Blog

Reproduksjon av ulikhet.

Høyre løfter igjen fanen om at skolen reproduserer de sosiale ulikheter som finnes ellers i samfunnet. Medisinen er karakterer i barneskolen, strengere karakterkrav til lærerstudenter, høyere lønn og status for lærere og pålagt sommerskole for svake elever.

Kristin Clemmet var som utdanningsminister opptatt av denne problemstillingen, men jeg lurer på hvordan det står til med vårt kollektive minne. På midten av 1970-tallet skrev den fremtidige utdanningsminister Gudmund Hernes, sammen med Knud Knudsen, en NOU under tittelen Reproduksjon av ulikhet. Samtidig skrev Knudsen ”Om ulikhet i skolen”. De var opptatt av hvordan skolen som system reproduserte sosiale skiller. Hva var det så med skolen som ga disse skillene? I ett tradisjonelt marxistisk verdensbilde, eller i ett klassebevisst engelsk samfunn vil en si sosial klasse, men i Norge har vi en ide om Norge som ett klasseløst samfunn, så vi kan ikke bruke de begrepene. Begrepet klasse i Norge er nok problematisk fordi i vårt sosialdemokratiske samfunn kan vi ikke deles inn i de tre tradisjonelle klassene: arbeiderklasse, middelklasse og overklasse/aristokrati.

Men det betyr ikke at ikke begrepet er relevant. Det er bare mye mer komplekst. Vi har andre sosiale klasser, og hver sosial klasse har sine koder, sitt språk og sine kulturelle referanserammer. Bourdieu kaller dette for kapital: sosial kapital, kulturell kapital, økonomisk kapital. Grupper som kan ha mye økonomisk kapital har ikke nødvendigvis mye kulturell kapital, og vise versa. En slik inndeling sier noe om hvordan samfunnet verdsetter ulike kulturelle aktiviteter og kompetanser. Vårt habitus.

I skolesammenheng er det ikke nødvendigvis den økonomiske kapitalen som spiller størst rolle. Skolen er ett eget kulturelt univers med egne sosiale koder. Elever som kommer fra hjem hvor disse kodene er gjeldende klarer seg uten sammenligning bedre enn elever som kommer fra hjem med andre sosiale koder og referanserammer. Innen sosiologien heter dette ”resosialisering”. Den kulturelle kapital og kompetanse elevene har med seg fra sinn liv utenfor skolen har ikke verdi for å lykkes i skolesammenheng og de må avlæres og lære de nye kodene. Noen barn klarer dette relativt enkelt, andre sliter mer. Men de barn som slipper dette har en fordel. Ser en på statistikken er for eksempel lærerbarn en elevgruppe som klarer seg relativt godt gjennom skolesystemet. De har ett språk, kulturelle erfaringer, sosiale forventninger og verdier som harmonerer med skolens univers. Etter hvert som skolen i stadig større grad premierer og fremme sosiale koder som jenter er fortrolige med, fremmedgjøres guttene og blir skoletapere.

Dette er ikke lærernes feil, de er del av ett system hvor disse verdier hersker. Vi kan heve karakterinntaket så mye vi vil på lærerstudenter, og jeg sier ikke at ikke gode kognitive ferdigheter og høy kompetanse ikke er viktig for en lærer. Men jeg tror det er feil å så ensidig legge vekten på en enkeltfaktor. For er læreren så viktig for de gode resultatene må det jo da være lærerens feil om det går galt?

Skole er ikke så enkelt at det går med en enfaktoranalyse og quick-fix. Bildet er mye mer komplekst, og vi har en systemfeil. Tar vi utgangspunkt i Maslows behovshierarki ser vi at der er noen primære behov som må være på plass før læring kan skje: fysiske behov, mat, omsorg, trygghet, etc. Barna våre er barn, hele mennesker, ikke læremaskiner. Dessverre er det ikke slik at vi kan ta som en selvfølge at alle disse behovene er ivaretatt før de kommer på skolen. De er ulike med ulike behov til ulike tider og ulike forutsetninger for læring.

Ja, jeg ønsker fokuset på reproduksjon av ulikhet i skolen velkommen. Men savner flere faktorer i debatten, vi er ikke så like som vi liker å tro.

Læring er sosialt.

Som tidligere skrevet var jeg på ISTE-konferansen i slutten av juni. Det som først og fremst slo meg, både i foredragens tema og på messen var den manglende teknologifokus. Vel var teknologien der, den var allestedsnærværende, men målet var ikke å ta teknologi i bruk for teknologiens skyld. Fokus var rettet mot læring, og læringen var sosial. De fleste foredrag og stander jeg var tilstede på fokuserte på den sosiale dimensjonen ved læring. Deling er ett nøkkelord her. “Alle” ville demonstrere hvordan elever, studenter og lærere kunne dele og samhandle gjennom bruk av teknologi, alt for å fremme læring.

Øystein Johannessen skriver på sin blogg at der synes å være en viss tretthet og resignasjon å spore her på berget. Ja, det tror jeg stemmer. Vi hatt en periode med høyt trykk på IKT i skolen, men i vårt rike overflodssamfunn har fokuset vært på ting. Vi må ha bredbånd, pc’er, elektroniske tavler, digitale læremidler, etc. Satsingen på IKT har fungert som det Clayton Christensen omtaler som sustaining innovations. Det vil si at vi har innført teknologien som en forlengelse av eksisterende paradigmer, strukturer og praksiser, og trodd at dette ville gi økt effektivitet (læringsutbytte), og kanskje enda bedre: bedre tilpasset opplæring. Vi tror at ved å måle den “digitale kompetansen” og øke den (hva nå dette er) vil vi bidra til økt måloppnåelse (hvilken?).

Vi har i altfor liten grad tatt de tunge og vanskelige diskusjonene: hvilken skole skal vi ha i det 21. århundre? Hva er kunnskap og kompetanse? Er digital kompetanse en egen variabel, eller er det noe som er integrert i andre faktorer? Når vi definerer lesing som en egen basiskompetanse – hvilken form for lesing er det vi da måler? “Tradisjonell” lesing av tekst på papir? Eller lesing på ulike medier, derav digitale medier? Og tilsvarende skriving? Skriving som basiskompetanse? Hvilken form for skriving? Håndskrift med blyant på papir, skrivemaskinskriving eller skiving i ulike digitale medier? Slik kan listen forlenges lengre enn langt.

Høyre vil sette skolesvake barn på skolebenken i sommerferien. Uerbødig sagt vil jeg si mer av det som ikke virker. Hvis du fortsetter å gjøre det du alltid har gjort vil du få mer av de samme resultatene. Barn som ikke mestrer skolen blir ikke bedre av å få mer skole. Vi må gjøre noe annet! Vi må tørre å gå opp nye veier. Og ikke minst utnytte teknologiens disruptive kraft.

Tall fra USA viser at i 2000 tok grovt regnet 45 000 K-12 studenter ett on-line kurs. I 2010 tok over 4 mill studenter del i en ellen annen form for on-line learning program. Halvparten av alle postsecondary studenter er forventet å ta hvertfall en klasse online innen 2014.

Hva gjør vi i Norge? Vi gjenskaper gamle modeller: læreren som gateway to learning. Lærerrollen må omdefineres og endres. I en verden med overflod av kunnskap og informasjon trenger vi at læreren lærer eleven å lære og ikke er en kunnskapsformidler. På ISTE var det en del foredrag som gikk på flipped classrom. At eleven kan få forelesningen via digitale medier før timen, og at “lekser” og annet praktisk og veiledningsarbeid gjøres mens læreren er tilstede. Dette vil selvsagt gi en helt annen motivasjon for å møte opp til timen. Ved BI jobber vi med noe som heter “Læreren rett i lomma”, ett konsept for å tilgjengeliggjøre forelesningene på håndholdte enheter som smarttelefoner og ipad. Dette vil gi studentene frihet til å få med seg forelesningene uavhengig av hvor de måtte befinne seg fysisk, og uavhengig av tid. “Forelesninger” kan da benyttes til noe annet enn monologer fra forelesers side, og studentene kan få ett annet utbytte av fremmøte.

Vi har vært gjennom en peride nå hvor det har vært en prioritet å bygge opp digital infrastruktur. Med den mer eller mindre på plass må vi se på innhold. Vi må våge å tenke nytt og våge å sette det ut i praksis. Det å “gjemme” seg bak forskning holder ikke. Den digitale skole er uten presedens, for å skaffe oss forskningsmateriale må vi høste erfaringer og praksis. Hva vi vet virker er at eleven blir tatt på alvor, sett og fungerer i ett sosial fellesskap. Når skal vi starte den overmodne pedagogiske debatten?

Post-ISTE

Da er ISTE’s store konferanse over for denne gangen. Noen hektiske dager i Philadelphia har gitt mange tanker, inntrykk og inspirasjon. Det er vanskelig å vite hvor en skal begynne med en oppsummering. Chris Lehmann sa i en av sine sesjoner at teknologi må være som luft; allestedsnærværende og usynlig, du tar i bruk det du trenger det når du trenger det, uten tanke for at det er teknologi du bruker, men en oppgave du skal løse.

*The technology has to be like oxygen - invisible and everywhere, you take what you need when you need it

Og det er vel hovedinntrykket mitt fra ISTE og USA at så er tilfellet. For teknologien var tilgjengelig alle steder, enten på konferansen, i gatebildet, på resturanter og hvor en ellers måtte befinne seg.  Da spesielt i form av lesebrett.  For første gang hørte jeg over høytaleren på flyet at lesebrett måtte slås av ved take-off.  Over alt så du folk bære på sin Kindle, iPad, Nook, eller ett annet lesebrett. På konferansen var det spesielt iPad som dominerte. Selv oppgraderte jeg min iPad til iPad2 ved ankomst, og må si at jeg fikk ett helt nytt syn på denne dingsen, og ser frem til oppgraderingen i juli, når padden blir pc-uavhengig. Til dem som sa at dette ble en flopp vil jeg si at dere kunne ikke tatt mer feil. Mens den første versjonen ikke imponerte meg stort, må jeg si at den nye er helt fantastisk. Som de sa i Apple Store: du har hele livet ditt på den, og det er så sant.  Det er ikke grenser for hva en slik liten dings kan brukes til: tv, film, telefon, videopptaker, kamera, pc, musikkinstrument, blodtrykksmåler, treningsassistent, klokke, bok, scanner, GPS. Bare for å nevne ett lite utvalg. Det beste er at på en iPad smelter alt dette sammen slik at en kan ta opp lyd og bilde i samme dokument som en tar notater. For alle dere som allerede eier en iPad, er dette gammelt nytt.  For dere andre er det fristende å si “løp og kjøp”. Noe jeg har ett ambivalent forhold til, fordi jeg digger Apples dingser, men har ett mer problematisk forhold til firmaets policy.

Likevel må jeg ta av meg hatten for mentaliteten til dette firmaet, noe mange kan lære av (noe som jeg vil uttdype mer).  I forbindelse med lanseringen av iOS 5 sier Apple at de konstant utfordrer seg selv: hvordan gi brukeren en bedre brukeropplevelse. Og med den innstillingen lykkes de (ja, de er og veldig dyktig i sin markedsføringsstrategi, men uten ett godt produkt er ikke det nok) (og til alle dere geeker der ute som sier at Apples produkter ikke holder mål i forhold til mange andre leverandører, true enough, men svaret er: disruptive innovation) (grunnlag for eget blogginnlegg).

Etter å ha vært på ISTE og sett så mange spennende og dyktige eksempler på hvordan utnytte teknologi for læring tenker jeg: Hvorfor gjennomsyrer ikke denne mentaliteten skolen? For med respekt for alle de flinke og dyktige lærere og skoleledere der ute, den gjør ikke det! Hvorfor foregår der ikke engasjerte samtaler på de ulike personalrom rundt om i det ganske land: hvordan få til den beste læringen og læringsopplevelsen for de som er elever ved vår skole?  I stedet for å fokusere på de utallige muligheter som faktisk finnes i skolen, klages det over hindringer: elever som ikke er motivert for læring (!???) eller som ikke “passer inn” (evner, diagnoser, atferd, oppfølging, etc), skoleledelse, lite endringsvillige lærere, Udir, eksamen, departement, fasiliteter, arbeidstid, lønn, leseplikt, elevtall, læreplaner, utstyr, listen kan gjøres så mye lengre.  Min fartstid i skole, skoleledelse og fagforening har gitt meg argumentene fra alle sider. Der er ikke ett argument jeg ikke har hørt.  Det som slår meg er at fokus alltid er målforskjøvet, og at aktørene i altfor liten grad starter med å ta tak i den eneste faktoren de faktisk rår over selv: sine egne holdninger og handlinger. Det sies så vakkert at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring – ja, så vær det da!
Ikke skyld på eksamen, pc’er, Facebook, foreldre som ikke følger opp, lite lærevillige elever, Udir, økonomi, whatever…..  På samme måte som læreren kan være den viktigste enkeltfaktor for læring, kan nemlig og vedkommende være den viktigste enkeltfaktor som forhinderer (!) læring – skummelt å tenke på, hva?
Spør alle skoletapere om deres erfaringer med lærere. Mye trist der.
(som et apropos skriver Magne Lindholm i Aftenposten 5 juli 2011 om temaet under tittelen: For mye lærerfrihet. Der skriver han blant annet:  "Hovedproblemet er variasjonsbredden i den pedagogiske metodebruken")
 

Ett sterkt slik eksempel ble presentert fra en som hadde hatt en kriminell far og hadde flyttet rundt ettersom faren fikk stadig nye dommer. I dag en vellykket lærer, men som fortalte om hvordan lærereren hadde holdt rundt en “vellykket og søt” medelev, men ikke villet ta på han.  Ett sterkt minne som fremdeles satt. Hva gjør slike erfaringer for motivasjonen for læring?  Hva forteller skolen og læreren deg om deg selv om dine muligheter med dette.  Hvordan kan vi tillate oss å si om noen elever at de ikke passer inn, at de ikke har evner?  Hvilken rett har vi til det?

Vi har de elevene vi har, like it or not (if not, find an other job!).  Vi har de rammene vi har!

Den sesjonen som gjorde sterkest inntrykk på meg var en med rektor Chris Lehmann og ett utvalg av hans elever. Alle som jobber i skolen, mener noe om skolen og tar beslutninger om skolen burde vært der.

Dette er på ingen måte noen skole som har de beste fasilitetene, mangler blant annet rom for gym og musikk, elevene rekrutteres ikke fra de mest ressurssterke hjem, men skolen ressurser er menneskene som jobber der. Vitnesbyrdene fra elevene var sterke og tankevekkende. Flere elever sa at ved denne skolen ble de sett som mennesker, for elever er mennesker og!  Tenk å si noe slikt! Hva sier vi til den oppvoksende slekt når de ikke oppfatter at vi ser på dem som mennesker, men “elever”, cases. Deres ord meninger og synspunkter er ikke av betydning. Ved denne skolen fikk alle elevene spørsmålet: hvorfor er denne skolen blitt ett bedre sted fordi du har gått her? Hvor mange norske elever har fått det spørsmålet? Som en elev sa: mange av mine venner er dropouts, men denne skolen ser meg som ett menneske og tar meg på alvor, og derfor blir jeg i skolen.

Beeing in this learning environment has keept me in school, and not drop out like so many of my friends

Absolutt relevant i forhold til frafallsproblematikken i norsk skole.  Dette handler ikke om praktiske vs teoretiske fag.  Det handler ikke om læringsstiler, fag, karakterer, tester, men å ta den enkelte på alvor, lytte til dem, la dem bidra. Hvilken rolle har den enkelte elev i sin læringsprossess. Lehmann sier:

Children should never be the implied object of their own learning, they should be in the forefront in their own learning

Er våre unge det i den norske skole?  Lehman sier at elevene “get lost between the adults and the school”. Hvor tragisk!  Vårt læringssyn, vårt menneskesyn er helt avgjørende for vår rolle overfor de unge. Uttrykt teori og handlingsteori er ikke alltid samsvarende.  I festtaler snakker vi om elevmedvirkning, men gjennomfører vi det i våre skoler?

usually schools try to make students a better person, this school asked the students how they could make the school a better place

Derfor har de bare tre skoleregler:

respect yourself
respect others
respect that this is a place of learning.

No thou shall not's...

Hvordan ser din skoles reglemet ut? Og legg merke til rekkefølgen……….

Lehmann påpekte at den største utfordringen hadde vært å avlære elevene hva de hadde lært tidligere.

The kids were good at schooling, we needed to make them in charge of own their own learning

Unlearning what is the right answer was the most important thing. U don't always need the simplified answer

Dette var en stor utfordring, for elevene er svarfokuserte.  De er opplært til å produsere svar, og mennesker har sin egen rasjonalitet (jfr. ett annet foredrag på ISTE om hjerne og læring). De lærer fort hva som gjelder og tilpasser seg. Så ved denne skolen måtte de bygge opp ett rammeverk rundt elevene for å avlære gamle modeller, og gi dem modenhet til nye.  Ett viktig poeng i forhold til dem som harsellerer med ansvar for egen læring, skyld i egen fiasko.  Læreren kan ikke abdisere og gi eleven (eller utdanningsmyndighetene) skylden.  Som det ble sagt:

We had to build a lot of scaffolding to unlearn the students "the right answers”

Lehmann fikk selvsagt spørsmål om teaching to the test og Pisa. Til det svarte han at hans skole ikke var den som skåret høyest på testene, men “Our task is not to raise test scores, but raise kids”, og “As long as we pas the tests we can teach the way we do”. Elevene fulgte opp med å si: “We are a project based school, so we just don't bubble out answers.  There are no dictatorship here”.

Vi har i dag for snevre rammer for læring.  Der har vært rikelig med argumenter mot Lehmanns pedagogiske filosofi, og elever har sågar fått høre at “the way you learn is illegal”. Hvor viktig utdanning er kom fra en av de unge mennene som mente han ville vært en skoledrop-out ved en annen skole: “In order to be empowered you have to be educated” og hans konklusjon, med referanse til mye han nå gjorde var: “It feels good to be empowered”.  Er det denne følelsen vår elever får når de gir opp sin skolegang?

Jeg kunne skrevet mye lengre, blir kanskje flere blogginnlegg, men til slutt vil jeg si noe om teknologisynet ved denne skolen.  Under er noen elevsitater fra sesjonen:

Access to laptops in every lesson enhances learning due to access to internet

Technology helps us (students) to incorporate what we learn into the world

Technology have helped me connect with my peers and my teachers in a way I didn't experience in primary school

With a textbook the limitations are within 500 pages. You are limited to other peoples taughts within 500 pages

Jeg lar disse sitatene tale for seg selv og avslutter med konklusjonen jeg twittret:

Tech is not the issue, dignity and recognition is.Tech is taken for granted

 

De engelske sitatene er mine tweets fra sesjonen.  Dersom du vil følge meg på twitter er mitt nic: junebre.