Thursday, July 21, 2011

Fremtid - hvilken fremtid?

Av og til er det sammenfall av tilfeldigheter, eller at en gjør noe riktig, i dette tilfellet skriver noe riktig til rett tid. Mitt forrige blogginnlegg ble fanget opp av VG Nett og lagt på førstesiden, noe som løftet bloggen min til nye høyder og ga meg lesertall som jeg ikke har vært i nærheten av før. Selvom lesertallene var høyere når jeg blogget regelmessig, blogget jeg stort sett for en engere krets. De som i stort fant frem til min blogg var personer som kanskje er litt over gjennomsnittet interessert i emnet. Å få trafikk fra førstesiden til VG Nett utvider nok den lesegruppen. Litt skummelt, men og fryktelig spennende.

Først av alt vil jeg si at jeg synes det er flott av VG Nett å ta inn motinnlegg på den aktuelle saken. Når jeg jobbet som prosjektleder for digital skole og vår lokale avis hadde mange oppslag som elendighetsbeskrev den digitale satsingen i skolen, var det vanskelig å få inn motinnlegg. Det var vanskelig å få tegnet et mer nyansert, og realistisk bilde. Selv brukte jeg bloggen her for å skrive ut mine synspunkter, reaksjoner og motinnlegg, men nådde nok bare "menigheten". På grunn av en temmelig ensidig fokusering og elendighetsbeskrivelse av skolen og lærerstanden er oppfatningen av stoda i skolen temmelig vridd.

Men det som er enda verre, og farligere, er den legitimiteten dette gir til dem som er "teknologivegrere". Det er helt "greit" å slå av nettet i "mine" timer, det er helt greit å gi pc'ene skylden for uro og manglende læringstrykk i timene og fagene, det er greit å la seg bli faglig utdatert fordi en ikke følger med i hvordan utnytte digitale medier, det er helt greit at elever går ut av norsk skole som funksjonelt digitalt analfabet, til tross for at dette er en lovpålagt kompetanse.

Jeg tror ikke skolen har tatt inn over seg hvor forpliktende dette er. På samme måte som elevene har jurdiske rettigheter til å lære å lese og skrive, har de juridiske rettigheter til digital kompetanse. Undersøkelser viser at skolen kommer langt ned på listen over steder elevene skaffer seg denne kompetansen. Det er bekymringsverdig.

Mange sier at dette med de digitalt innfødte er oppskrytt, og at de unge ikke er så digitalt kompetente likevel. Jeg har kommentert det før, men gjør det igjen: å være såkalt innfødt sier noe om dine mentale modeller, de unge er "på innsiden" av dette digitale nettsamfunnet. De vet ikke om en verden uten instant access og utømmelige mengder informasjon. Det preger deres tankemønstre. "Vi" voksne har gått fra et analogt univers til et digitalt, vi vet om at en bare ringte etter klokken fem for da var tellerskrittene lengre, at en måtte holde avtaler for det var ingen måte å få kontakt om en ble forsinket, hvis en da ikke fikk fatt i en telefonkiosk, hvor det gjerne var kø utenfor. Hvor en måtte kjøpe den platen mens den var tilgjengelig i butikken for "en kort periode". Hvor "10 i skuddet" var ukens høydepunkt på radioen. En totalt fremmed verden for våre elever. Begrensninger! De aner ikke hva det er. Må være at noen prøver å stoppe fildeling, at det lages grenser på nett slik at om du har en konto eller ip-adresse i ett land får du ikke tilgang til digitalt innhold fra ett annet, noe de vet å omgå med den største eleganse. Ja, eller så kan det være lærere og skoleadministratorer som tror at de kan stenge for kommunikasjon i skoletiden, f.eks Facebook.

Det å være innfødt betyr ikke at de kan alt intuitivt. Selv om jeg er innfødt norsk, måtte jeg lære å lese og skrive norsk, avansert bruk av det norske språket har jeg og måttet lære. En som har norsk som fremmedspråk kan godt ha doktorgrad i norsk, og kunne mye mer enn meg, men som innfødt forholder jeg meg likevel til språket på en annen måte. Min bruk av det norske språk bærer preg av mange års skolegang, og interesse for bruk av språk.

Slik er det og med våre innfødte elever, de må lære dette. De må lære kildekritikk, nettiqiuette, kvalifiserte søk, nettlesing, bruk av bokmerketjenester, samskrivingsverktøy, lage presentasjoner, behandling av informasjon, bare for å nevne noe.

At det er en legitim diskurs å stå frem og gi "tapt" for IKT, legge skylden på alle andre fordi ikke de har tatt ansvar og "gitt meg kurs", å legge skylden på elevene, får meg til å spørre: hvor er profesjonsstoltheten? Hvor er den kollektive ansvarstaken? Det sies at læreren er den viktigste enkeltfaktor for læring, og ingen maskin kan erstatte læreren.

Det jeg savner er "de gode eksemplene". At lærere står frem og forteller om sine erfaringer, muligheter, eksprimentering (og jeg tenker da ikke på alle rause lærere som flittig deler og blogger om hva dere gjør. Fortsett med det. Det er bra og viktig!). I Hordaland fylkeskommune satte Opplæringsdirektøren, som arbeidsgiver, dette i system gjennom en årlig konferanse "Dei gode døma", noe som ble veldig godt tatt i mot av ikke bare våre lærere i den videregående skolen, men og i andre fylkeskommuner. Erfaringsdeling, praksisdeling. Kan ikke presse ha oppslag på hvordan IKT brukes med stor bravur rundt omkring i landet? Jeg er sikker på at mange vil lese om det. Trekk frem eksempler som kan inspirere andre til å prøve selv, vise dem hvordan de kan gjøre det, skape entusiasme for skolen og læring. En årlig happening som det en stor konferanse er, er ikke nok, men så uendelig mye bedre enn ingenting. Det setter i gang noe som sprer seg som ringer i vann.

Det sies så sarkastisk at skolen skal fremsnakkes, og respekten for lærer og læreryrket skal gjenreises. Vel, som alltid betyr handling mer enn ord. Vis hva som skjer, inspirer andre, få en diskurs hvor det å prøve, tørre, dele, vise blir naturlig. Ikke klage og elendighetsbeskrive.

Ja, det er utfordringer i skolen, men dette er barn og unge, vi kan ikke gi dem opp før livet har startet. De vil lære, men kanskje ikke på den måten lærere og skole vil de skal lære.

Er jeg naiv nå? Når jeg tror at ved å sette fokus på suksesshistorier at vi kan fremme god praksis? At alle har noe de får til, det trenger ikke være store revolusjonerende ting. At skolene, kommunene, fylkeskommunene kan lage systemer og rutiner for å vise frem små grep og suksesshistorier fra egen organisasjon, og at det ikke bare vil omfatte noen få progressive lærere. Jeg tror hvertfall at slike grep i mye større grad vil heve både respekten og selvrespekten for læreryrket.

YES, WE CAN!

Etter at jeg skrev dette ble jeg oppmerksom på denne fra Dagsnytt 18. No further comments.

5 comments:

kjemikeren said...

*fnis* Jeg hadde helt glemt det med tellerskrittene!
Likte sammenligningen med det norske språk - at jeg er innfødt norsk betyr ikke at jeg mestrer alle sider ved språket likevel.

June said...

@kemikeren: så sant, så sant, i så fall kunne jo norskfaget vært tatt ut av timeplanen ;)

June said...

beklager: datt ut en j @kjemikeren

kjerstinb said...

Blir inspirert av å lese innlegget ditt! Det negative fokuset som blir servert i media, gjør at man kan bli litt motløs i blant. Er enig i at de positive erfaringene må frem i lyset og deles - det kan være til stor inspirasjon!

June said...

@kjerstinb: for en kjekk tilbakemelding å få og utrolig hyggelig å lese. Hvis noe jeg skriver kan virke inspirerende må jeg si det betyr mye for meg. Og tilsvarende til deg: å få slike tilbakemeldinger gir meg stor inspirasjon tilbake. Tusen takk og lykket til videre :)