BA har i dag et oppslag på førstesiden om bruk av pc’er i klasserommet under tittelen: “Slik er skolen blitt et digitalt dataparty”. Argumentasjonen i oppslaget er at elevene bruker sosial web i stedet for å følge læringsarbeidet på skolen. Dette er bare ett av mange oppslag i pressen om utfordringene digitale verktøy i klasserommet gir både lærere og elever.
Skolen har gått gjennom mange reformer, og ulike munnhell som: kenguruskolen, det finnes ikke den reform som kan ikke tilpasses min undervisning og BOHICA (bend over, here it comes again) er begreper som er godt kjent for skolefolk. Reformen med pc’er i klasserommet er en endring ingen som jobber i skolen kan overse.
Skolen opererer på et samfunnsmandat, den er offentlig finansiert, alså av fellesskapet og fellesskapet kommer som en konsekvens av dette med en bestilling til skolen om hva de vil skolen skal “levere”. Dette fellesskapet er representert ved våre politikere, som vi nå skal bytte ut. Hvor stor utskiftningen blir er avhengig av hva folk stemmer. Et samstemt Storting og fylkesting har vedtatt digital kompetanse og elevpc’er ut fra en erkjennelse av at samfunnet er blitt gjennomdigitalisert på alle områder, og skolen kan ikke være noe unntak. Digital kompetanse er en basiskompetanse i ALLE fag på linje med lesing, skriving, regning og muntlig aktivitet.
Som en profesjonell yrkesutøver plikter en hver lærer og skoleleder å følge opp denne lovpålagte bestilling og rettighet i sitt arbeid. Lærerne har som en del av sitt årsverk avsatt tid til etter- og videreutdanning, så de har muligheter til å holde seg faglig oppdatert.
Hvordan skal da denne kompetansen oppnås innenfor de rammene vi har i skoleverket? Det er en kjempeutfordring for mange. Jeg har sagt før, og gjentar det gjerne igjen: i et tradisjonelt paradigme med bussmodell i klassen, et reproduktivt kunnskapssyn og formidlingspedagogikk er pc’en et fremmedelement. På samme måte som man måtte endre praksis når man gikk fra muntlig tradisjon i skolen til skriftbasert skole, må en endre praksis i en digital skole. De digitale verktøyene åpner mange muligheter som våre tradisjonelle læremidler ikke ga, og alle de mulighetene som ligger i de tradisjonelle læremidlene kan vi ta med oss videre dersom det er faglig forsvarlig.
Det er her utfordringen med sosial web kommer inn. Mange lærere opplever det problematisk at deres opplevde kontroll i klasserommet forsvinner når elevene kan ha applikasjoner som MSN, Facebook, YouTube, m.m oppe samtidig som de gjør skolearbeid. De ønsker å kunne stenge denne delen av den digitale kompetansen ute fra skolen. Hordaland fylkeskommune ved Opplæringsdirektøren har den holdningen at dette ikke er aktuell politikk. Det er mange grunner til denne stillingstaken:
For det første: digital kompetanse. Det er mange fastetter ved bruk av sosial web, rent praktisk, ulike former for “literacy” knyttet til sosial web og juridiske og etiske sider. Dette er aspekter skolen må ta inn over seg og formidle til elevene som ledd i den utdanningen de skal få når de er elever.
For det andre har det praktiske vansker: hvilke sider skal en stenge for? Der er et utall av nettsteder og en drøss med ulike klienter for å få tilgang til disse nettstedene, ved å stenge begrenser vi manøvreringsmuligheter på nett og oppmunterer til forsøk på å omgå våre stengsler.
Et tredje poeng er indre vs ytre kontroll, et stadig tilbakvendende tema i skole, som har sterkt fokus på ytre kontroll. I dette digitale univers er indre kontroll viktigere enn noen gang. Det er derfor viktig at eleven har gode holdninger og verdier, bevissthet og strategier når de beveger seg på nett. Heller enn å stenge for sosial web bør skolen ta debattene med elevene om konsekvensen ved ulike sider av nettbruk, og i skoletiden. Dette tar tid, kan oppleves forstyrrende for mange lærere, tar tid fra “faglig arbeid”. Da kommer vi inn på problemstillingen: hva skal vi lære elevene, hvilke kompetanser skal de komme ut fra skolen med? På samme måte som at elevene må lære seg å bruke sosial web bør de og lære seg når det ikke egner seg å bruke sosial web.
Et fjerde poeng er at sosial web er ukjent terreng for mange lærere, og det at en har en konto på Facebook betyr ikke at en har “networked literacy”. Kan en være lærer i skolen i dag uten å kjenne dette universet?
Elevpcordningen er nå inne i sitt tredje år. Fremdeles er der mange barnesykdommer. Dette verktøyet har enda ikke funnet sin naturlige plass i skolen. I følge opplæringsdirektøren er pedagogikken i krise fordi vi ikke har etablert gode didaktiske praksiser for å håndtere denne endrete virkeligheten. Kan vi av den grunn la være å innføre elevpcer? Hvordan skal vi hente erfaringer uten å ha praksis? Mange stiller seg spørsmål om digitale verktøy gir mer læring i skolen. Det som er interessant i denne sammenhengen er at det amerikanske utdanningsdepartemenetet har bestil en stor undersøkelse om on-line læring vs tradisjonell ansikt-til ansikt læring som nettopp er blitt offentligjort. Den konkluderer med følgende:
on average, students in online learning conditions performed better than those receiving face-to-face instruction
Students who took all or part of their class online performed better, on average, than those taking the same course through traditional face-to-face instruction.
The effectiveness of online learning approaches appears quite broad across different content and learner types.
Studien tar en rekke forbehold fordi tradisjonell undervisning og on-line læring er ikke to kompatible størrelser, rammene er litt ulike. Men det er jo noe av poenget, bruk av digitale medier i undervisningen er IKKE å sette strøm på gamle undervisningsmetoder. Hadde det kun vært det kunne en stilt spørsmål ved hele legitimiteten og poenget. Meningen er jo å åpne nye dører og muligheter, som disse verktøyene gir.
Pc’er, digitale verktøy, sosial web; alt dette er aspekter som endrer samfunnet vårt, og som en konsekvens skolen. Vi bør absolutt debattere disse problemstillingene, se på utfordringer, muligheter, konsekvenser, etc. Skolen må, som alle andre samfunnsområder, ta inn over seg denne virkeligheten og utvikle strategier for å håndtere det. Heldigvis har vi mange dyktige lærere og skoleldere som gjør nettopp det.
Til slutt, gjennom pressen kan en få inntrykk av lærere som en klagete, sidrumpet gruppe som ikke håndterer den digitale hverdagen. I Hordaland fylkeskommune har vi gjennomført en spørreundersøkelse blant lærerne som gir et helt annet bilde. De er motiverte for utvikling, læring og digitale verktøy. At det tar litt tid før alle har funnet formen er å vente, utvikling er å gå fra det kjente til det ukjente. Innbærer en del prøving og feiling, men gårsdagens svar er ikke løsningen på morgendagens utfordringer.
3 comments:
Du stiller spørsmålet: "Kan vi av den grunn la være å innføre elevpcer?", og følger opp med "Hvordan skal vi hente erfaringer uten å ha praksis?" Svaret som jeg implisitt leser er at vi ikke kunne ha gjort det på noen annen måte, og det er jeg helt enig med deg i. (Jeg tenker først og fremst på videregående skole.)
Det er imidlertid mange som mener at vi burde ha hatt en lang forsøksperiode der vi prøvde forskjellige modeller med ulik grad av IKT-bruk, utviklet digital pedagogikk og lærte opp aktuelle lærere før pc-forsøk ble gjort. En slik "vitenskapelig" tilnærming ville tatt kanskje tatt ti år, og når man hadde funnet den/de rette metode(e) måtte man starte opplæring av den store hop av lærere, med en tilsvarende lang innføringsperiode.
Nå har vi i fellesskap hoppet ut på dypt vann, og vi holder på og lærer oss å svømme. Når man betrakter alternativene, tror jeg ikke vi hadde noe valg. Visjonene fra sentralt hold kunne imidlertid ha vært mer tydelige. Etter at program for digital kompetanse dovnet hen og gikk ut bakveien, har det ikke vært særlig trykk fra departement og direktorat, det som har skjedd er det stort sett fylkene og de videreående skolene som har stått for.
Du snakker om en langsom vitenskapelig tilnærming til et univers som er i stadig raskere utvikling. Sosial web slik vi kjenner det er i beste fall 2 år, gjerne ikke så gammelt en gang. I fjor på denne tid var det ikke mange som twittret. Dersom vi bruker ti år på å etablere praksis i et univers vi ikke helt enda forstår og ser rekkevidden av, vil det garantert være utdatert når vi er "klart til å implementere". Vi må bare innse at endring er en del av hverdagen vår, og i skolen. Endringskompetanse er en viktig kompetanse i dagens samfunn, næringsliv og arbeidsmarked. Evnen til å snu seg rundt og tilpasse seg kan ikke være unntatt i skolen. Båten må, desverre vil noen si, bli til mens vi ror. Skal skolen ha relevans og legitimitet må den ha samme dynamikk som samfunnet rundt. Det betyr ikke at vi ukritisk skal henge oss på alle trender, men utvikling betyr og noen feilskjær. Det er ikke noe problem om en er en lærende organisasjon og tar lærdom av sine feil. Ofte kan det komme mer ut av det enn at man beveger seg på en bredt anlagt motorvei uten hindringer. Det krever ikke samme refleksjon over praksis. Ellers vil jeg si som salige Bjørnson: Fred er ei det Beste, men at man Noget vil. Og det vi vil er å ha en vital, dynamisk skole som gir elevene god kompetanse til å møte det 21. århundres utfordringer, og det inkluderer bruk av digitale verktøy og kommunikasjonskanaler.
Meget bra post! EinarB sier at "Nå har vi i fellesskap hoppet ut på dypt vann..". Problemet er vel kanskje at ikke alle har hoppet, og derfor står en del igjen med ett bein i det gamle og ett i det nye - det kan fort bli en ubehaglig spagat!
Post a Comment