Nå er valgkampen i gang og vi skolemat er igjen et tema. Debatten bringes, etter mitt syn, ut av fokus når epler settes opp mot lærere, som om dette er to likeverdige og utbyttbare størrelser. Mantraet læreren er viktigst hamres inn. Jeg skal ikke protestere mot at læreren er viktig, men selv den beste lærer kan ikke heve seg over elementære fysiologiske behov. Maslow’s behovshierarki sier noe om hvilke elementære behov som må dekkes og i hvilken rekkefølge og behovet for mat kommer før læring. Dette er lett å glemme i et land som kun kjenner sult som en abstrakt størrelse. For at en elev skal kunne ta til seg læring må en del elementærbehov være dekket, derom hersker det ingen tvil, og forsåvidt ingen uenighet. Men hvordan oppnå dette? De som argumenterer mot skolemat snakker som om alle barn i Norge kommer fra velfungerende hjem, hvor de har fått sine timers søvn i en god seng, stått opp til en harmonisk morgen hvor mor eller far har laget frokost og smurt en velsmakende, ernæringsriktig sammensatt matpakke. Når de kommer hjem fra skolen er der laget middag som spises i ro og fred i heimen, og så er det leksetid, med opplagte foreldre som hjelper podene med leksene. Etter diverse sunne, fysiske aktiviteter samles familien rundt kveldsbordet, før poden legger seg og får sin skjønnhetssøvn. For noen barn er dette hverdagen, men for de aller fleste ser hverdagen ikke slik ut.
Vi har barn som må stå opp kl. halv 7 for bussen til skolen går kl. 7 og skolen starter kl. 8. Hvor mange barn er sulten kl halv 7? Når de kommer hjem i halv firetiden er mor og/eller far fremdelses på arbeid, klokken nærmer seg gjerne 6 før de kommer hjem, trøtt. Da er poden fullt opptatt med andre aktiviteter. OG dette er en godtfungerende familie. Hva med alle de dysfunksjonelle familiene, som ikke klarer å følge opp barna sine? En famile trenger dessuten ikke være videre dysfunksjonell for å bli fanget i tidsklemmen.
I en ideell verden har alle barna det som i det første eksemplet, men verden er ikke ideell, og vi må lage en politikk for verden slik den faktisk er, ikke hvordan vi vil at den skal være.
Det blir for dyrt sier du? Ja, for skolebygg og lærere koster. For noen år siden var jeg på en studietur til Ungarn, et fattig land. De hadde ikke penger til lærerlønninger, byggene forfalt, læremidler var og en utfordring, – men mat fikk ungene. Rektor sa at de var hvertfall ikke så fattige at de ikke hadde råd til å fø ungene sine.
Jeg har og vært hos broderfolket og sett de flotte kantinene de har på skolene der. De sosialpedagogiske effektene av å sette seg ned rundt et varmt, sunt måtid sammen hver dag skal ikke undervurderes. Min datter har gått på SFO, og der fikk de varm mat når de kom kl. 12. Ofte var dette tomatsuppe med makaroni. En vinterdag, etter at hun var sluttet på SFO, det var skolefri, vi var hjemme og laget tomatsuppe med makaroni midt på dagen. Hun fikk fashback og sa: “mamma, det var egentlig veldig kjekt å gå på SFO”, for da husket hun tomasuppestundene på skolens SFO, hvor de samlet seg rund bordet. Der er noen andre verdier knyttet til varm skolemat enn kun å bli mett, selvom det selvfølgelig er viktigst.
Til syvende og sist er dette et verdivalg og ikke et økonomisk spørsmål. I debatten om skolemat bør en ta med i betaktning at ungene tilbringer mange flere timer på skolen i dag enn i Oslo-frokostens dager.
3 comments:
Var det ikke i SVs valgkampåpning i forrige stortingsvalgkamp at de lovte varm skolemat til alle barn?
Det har forsåvidt ikke blitt varm skolemat til alle barn til tross for fire år med SV i regjering, men det trodde vel heller ingen at det skulle bli. Verre (for SV) er at folk fikk et inntrykk av at SV mener at det viktigste vi kan gjøre for skolen er å sørge for skolemat til alle.
Jeg synes selv at det ville vært fint med skolemat - og synes det hadde vært fint om man fikk til ordninger hvor skoler hvor dette var praktisk mulig uten at det kostet for mye, kunne prøve det. Man skulle tro at det for eksempel i Oslo, med så mange private cateringbyråer, ville være mulig å få noen gode tilbud. Men SVs forslag om skolemat for alle tok ikke hensyn til at det på mange steder er vanskelig og dyrt å få til i praksis.
Jeg har altså mer sans for partier som mener at den viktigste oppgaven er å få kvalifiserte lærere i alle klasserom.
Jeg er naturligvis enig i at de to tingene ikke utelukker hverandre - på samme måte som man skulle tro at barnehager ikke skulle utelukke forskning. Men vi ser i praktisk politikk at satsning på barnehager førte til "hvileskjær" i forskningsbevilgningene. Så man må nok regne med at når politikerne fremhever noe som mest viktig, er det andre ting som regnes som mindre viktig...
Mitt syn på skolemat er ikke knyttet til politiske sympatier eller antipatier. Politikk er det muliges kunst. Jeg er helt enig med deg i skuffelsen over manglende satsing på forskning. Jeg er og enig at det er viktig med høyt kompetente lærere, det er tross alt det jeg jobber med.
Jeg bekymrer meg litt over synet på barn som etterhvert trer frem. De blir læremaskiner hvor basiskunnskaper og harde fag skal hamres inn, uten å ta hensyn til at de er hele mennesker, med mange ulike behov som skal dekkes. Det er ikke så enkelt at dersom en bare pøser på med flere timer i matte blir elevene mer læremotivert og bedre i matte. Jeg mener at etterhvert som en stadig større del av barndommen og ungdommen tilbringes innenfor utdanningsinstitusjonene må vi ta en del andre grep, enn når det var en mer begrenset del av oppveksten. Det er ikke så mange år siden 1-4 klasse hadde fire dagers uke her hvor jeg bor.
Utdanning og kompetanse er viktig, for alle i dag. Vi har et stort frafallsproblem, noe som i neste innstans blir et sosialt, og økonomisk problem, når disse ungdommene faller utenfor arbeidsmarkedet. Selvom jeg synes lærerkompetanse er veldig viktig (og som du helt riktig sier: det ene utelukker ikke det andre), er jeg redd det ikke er noen sesam sesam løsning, rammevilkårene lærerne jobber under er vel så viktig.
Utfordingen er selvsagt det du peker på: en kan ikke ville alle gode ting samtidig, når der er fokus på en ting kan noe annet viktig bli glemt. Jeg synes det var bra med barnehagesatsingen, dumt med manglende satsing på forskning.
Målet vårt er nok det samme: at alle elever som går ut av norsk skole skal ha høy kunnskap og kompetanse, og nå sitt læringspotensiale. Til det mener jeg at vi må ha flere tanker i hodet samtidig. Det hadde vært fint om ett enkelt grep hadde løst utfordringene skoleverket står overfor, ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden.
Ja, jeg er enig i det du skriver.
Flere timer i matematikk er ihvertfall ikke noe poeng før man har flere lærere og disse lærerne har mer tid til primæroppgavene sine: å være i kontakt med elevene (og tilhørende planlegging og drøfting av dette).
Derfor er jeg veldig skeptisk til å utvide skoledagene ytterligere - og mener nok at både flere lærere og skolemat bør være på plass før elevene skal holdes på skolen enda lenger.
Post a Comment