Daniel Pink har her et interessant foredrag om the power of incentives, carrots and sticks i næringslivssammenheng. Han holder et 20 minutters foredrag om hvorfor eksterne incentiver som f.eks økonomisk belønning ikke får folk til å være mer kreative, finne bedre løsninger og yte mer. I følge Pink er dette en av de sikreste kunnskapene vi har, og den mest oversette.
Jeg kan ikke dy meg til å overføre dette til skolen. Vi sliter med å motivere elevene for læring ved carrots and sticks, som bla karakterer. Kan det ha noe av den samme effekten, hvertfall for en del elevgrupper?
4 comments:
Nevøen min på 12 år fortalte meg i sommer at hans klasse hadde den beste engelsklæreren på skolen. Hun/han lovte alle elever som klarte alle glosene en seigmann etter å ha lykkes med gloseprøven. Jeg spurte han om ikke det var de samme som aldri klarte det, men neida, nå hadde til og med de litt late begynt å lese gloser. Og alle klarte alltid alle glosene. Passe dose gloser/ passe vanskelighetsgrad /passe premie: Kanskje det var det som var formelen? :)
Motivasjon er alltid en utfordring, hvordan finne de riktige riktige motivatorene? Her har tydeligvis lærer og elever funnet hverandre i forhold til målet, pugge gloser, og det er veldig bra :)
Pink sitt poeng var ikke at ikke "tradisjonelle" belønningssystemer ikke virker, men at der er andre faktorer som er mer effektive. Han påpekte at tradisjonelle belønningssytemer fungerer for det 20. årh kompetanse, men for det 21. årh kompetanse er de mindre effektive. Kreativitet hemmes dersom en blir for fokusert på belønningen. Han sa ikke at ikke belønning virker.
Når det gjelder elevenes læring er de sterkt karakterfokusert. "Får vi dette til eksamen?" er et spørsmål vi alle kjenner. Om læring for eksamen og læring for læringens skyld er det samme kan diskuteres. Kan være sammenfallende, men trenger ikke være det. Og hva skal de i så fall lære? Mange mener at de kompetanser vi ga og gir elevene ikke er de kompetanser vi trenger i informasjonssamfunnet. Vi trenger folk som ser ut av boksen, tør være kreative og som drives av indre motivatorer og ikke ytre.
Jeg er ikke så opptatt av svarene, jeg liker spørsmålene bedre, og de refleksjoner og argumenter som kommer opp i kjølvannet av "ekle" spørsmål, utfordringer av vedtatte sannheter og pirking i "hellige kyr".
Så lenge skolesystemet ikke "leverer" etter bestilling må vi ta disse diskusjonene. Hadde skolen "levert" hadde det ikke vært favorittema i enhver valgkamp. Så kan vi diskutere bestillingen, kanskje det er noe med den?
Jeg skal prøve å komme med et innlegg i selve diskusjonen. Jeg så ikke gjennom filmen, fikk bare en assosiasjon til nevøen min sin fortelling da jeg leste posten din... og skrev det ned. Takk for oppsummeringen.
Jeg skrev forresten nettopp et innlegg som egentlig faller inn under dette tema i dag. Jeg liker å legge opp til noe kveldsundervisning, nettopp for å få tilgang til de mer kreative sidene til elevene. Du kan jo sjekke innlegget.
Problemet, slik jeg ser det fra mitt ståsted, er at selv skoleglade elever bokstavelig talt blir utrolig lei av å gå på skolen i løpet av vgs-tiden. Jeg tror det handler om at vgs trinnet er seg selv nok, det peker ikke fremover, og har lite referanser til ungdomstrinnet, det gjelder faglig, sosialt, organisatorisk... Fagene er for mekanisk oppdelt, det legges ikke nok føringer, tilrettelegging og ansvar over på at elevene faktisk skal forberede seg på et voksent liv. Kanskje opptaksprøver til høyskoler kan være motiverende? Kanskje deltidsjobber bakt inn i skolegangen, knyttet opp mot bestemte fag er tingen? Kanskje kortere skoledager, færre, men mer konsentrert undervisning, og mer aktiviteter utenom skolen er en løsning?
Min erfaring som lærer er at entreprenørskap er det kraftigste pedagogiske middelet jeg har vært borti så langt for å lykkes i å integrere vgs-skolen inn i samfunnet, og ut av sin egen lille boble. For å få elevene til å kjenne den virkelige vind blåde rundt ørene, for å si det slik. Bruk av digitale verktøy og læringsressurser teller også , men er overhodet ikke nok til å få en så stor mastodont som vgs til virkelig å få en endret grunnkultur. Hvis fleksibilitet, mobilitet, dialog og samarbeid er er sentrale egenskaper ved en person i dagens samfunn, har vi et problem når organiseringen av elevenes forbilder, altså lærere, på det jevne går ut på at de er alene foran klassen og forteller kunnskapen som: slik er det.
Nå er jeg kanskje litt ute på viddene mht tema motivasjon; det hele henger sammen. Poenget mitt er at kanskje det er grunnkulturen som er umotiverende. Satt på spissen er en elev, og forsåvidt også læreren, weberske brikker i en hierarkisk organisasjon som ikke lenger har resonans i dagens samfunnsverdier, dermed mister institusjonen representert ved lærerne sin status og integritet..?? Syns det var litt slik da jeg gikk på vgs, og slik er det på mange skoler fremdeles. Meen, K06 hjelper, syns jeg. Så langt ser jeg mye positivt.
Albertine: du har mange bra poeng, og er innom mange av de utfordringene vi står overfor. Og jeg er helt enig med deg i at vi har en systemfeil, nytter ikke med kosmetiske endringer.
Post a Comment