Nøttelitenskolen - igjen

Nøtteliten gjør så mange rare hopp
Ifra tre til tre og stamme ned og opp 
Glemmer skolen og det hele, han gjør kast og sprett og sprell
Finner mange fine nøtter, han er nøtteknekker selv
Men så hører han at skoleklokka slår Ifra tre til tre så bustehalen står
Og hopp og sprett og tjo og hei og litt før den har ringt fra seg
Så sitter han på stubben: "Her er jeg"

Dette er siste verset på en kjent barnesang, og tydeligvis den rådende ideologi innen utdanningssystemet.  Elevene skal sitte pent på stubben sin når skoleklokka slår, for det er kun der og da læring finner sted. Lærerne skal slippe ubehaget med elever som ikke møter opp.  Det kan, uforskammet nok, virke som om elevene er til for skolen og lærerne, ikke omvendt.

Det vises ofte til dette mystiske "arbeidslivet" som elevene gjennom disiplinerende oppmøte skal foredles for.  Eleven skal lære seg å "stå opp om morran" og møte på arbeidsplassen slik det forventes av en god fordistisk arbeider.   Late, skulkende arbeidere som misbruker sykelønnsordningen skal vi ikke ha i dette riket.

Men vent, hvordan er nå egentlig i dette "arbeidslivet".  Vel, for å ta den mest nærliggende gruppen først: lærerne.  Ja, de må møte i klasserommet når de har undervisning, men resten av arbeidstiden deres er relativt ubundet.  De kan arbeide når og hvor de vil, ikke noe sitting på stubben der.  Det vil si, det pågår og har pågått en kamp om binding av lærernes arbeidstid, og hvor mye som skal bindes til arbeidsplassen - det vil si tilstedeværelse. Lærerne har gode grunner for hvorfor den skal være minst mulig. Og denne ordningen varierer fra skole til skole.

Så gjelder det oss andre som det blir stadig flere av: vi som kan ta hjemmekontor, eller flytter kontoret vår på en kafe, vi som ikke har bindinger i arbeidstiden vår, som jobber både kvelder og søndager, som reiser i jobbene våre, som kan flytte arbeidstiden vår om formen er tufs en dag. Oss blir det stadig flere av.  Hvordan skal elever som ikke lærer seg å disponere dagene sine, men hvor de blir disponert av et rigid og lite fleksibelt oppmøtesystem lære seg denne arbeidsformen?  Elever som forventes å være entreprenører og være sin egen arbeidsgiver. Elever som må lære seg indre motivasjon og ikke bare bli styrt av ytre regler, som en etterhvert finner svært så kreative måter å omgå. Når skal skoleverket (og politikere) ta inn over seg at arbeidslivet har endret seg?  Vi lever ikke lengre i 8-16 samfunnet.  Hvor alle stempler inn og ut, og hvor tilstedeværelse = produktivitet. Fleksibillitet og individualitet blir mer og mer utbredt. Selvsagt gjelder det ikke alle yrker, og selvsagt må alle yrker stille opp til bestemte aktiviteter, som møter. Men verden er i endring, den blir ikke mer rigid. Kompetansekravene endres.  Da er en mer rigid og byråkratisk skole ikke løsningen.   Målet med utdanning er ikke å "straffe" dem som skulker, og lære dem å "stå opp om morran" - målet er å gjøre dem "til gangs menneske".  Fraværsgrenser kan på godt norsk omtales som "hitting the target, but missing the point".  Hvem er egentlig fraværsgrensene til for?  Når jeg ser alle elevene som fortviler, mens lærerne gleder seg over "fulle" klasserom kan en undres.......