Sommertanker

Det er sommerferie for de fleste. Jeg har noen rolige arbeidsuker, som jeg blant annet bruker til å lese meg litt opp og reflektere, noe det blir alt for liten tid til i en travel hverdag. I vår spurte prorektor ved BI meg i forbindelse med et innlegg jeg hadde på en konferanse om hvorfor er jeg så trygg og sikker på det jeg holder på med. Spørsmålet kom overaskende på meg fordi jeg har vanskeligheter med å skjønne at denne utviklingen ikke er innlysende for andre. Det ligger der så klart fremfor oss. Så for å utdype vil jeg i dette blogginnlegget si litt om hvorfor jeg er så sikker på det jeg sier, og hvorfor det er så viktig for meg.

Når jeg begynte på skolen på 70-tallet føltes det som å komme tilbake til gamle dager. Det var regler og praksiser i skolen som føltes merkelige og bakvendte. Vi fikk ikke skrive med kulepenner, fordi de «ødela» håndskriften vår. I stedet skulle våre barnehender skrive med trykkfølsomme fyllepenner, hvor stiften knakk og hvor blekket ikke bare griste til kladdebøker og barnehender, men også alt annet som måtte befinne seg i våre skolesekker.

Tegneserier, som jeg leste ivrig, var ikke bra lesning. Heller ikke bøkene jeg slukte. Jeg elsket bøker som Fem, Frøken Detektiv og Hardy-guttene. Spesielt Fem- bøkene, om to jenter og to gutter og en hund satte min barnehjernes fantasi i sving. Jeg fordypet meg i deres verden, og identifiserte meg med den jenten i boken som ikke ville begrenses til «jente-koder», men ha samme frie rammer som guttene. Men disse bøkene ble av lærerne ikke vurdert som høyverdig nok litteratur, og en av konsekvensene var at de ikke var tilgjengelig på skolebibliotekene.

Så var det kalkulatorene, som vi selvsagt ikke fikk lov å benytte. I stedet for å se på hvordan kalkulatorer kunne benyttes for å øke vår matematikkforståelse, ble de bannlyst. Hoderegning var tingen.

Og mens vi er inne på matematikk. Jeg var et skoleflinkt barn, og skjønte fort prinsippene for matematikkstykkene. Så de ble fort og raskt regnet gjennom, og stort sett var jeg ferdig lenge før resten av klassen. Det var dumt gjort det! For hva var min «belønning» for det? Flere av de samme kjedelige stykkene som jeg allerede hadde regnet meg gjennom, og som jeg nå gjorde mekanisk uten å tenke. Gjett om matematikk ble yndlingsfag.

Utenfor skolen utviklet verden seg. Comodore 64, spillehaller, PacMan, SpaceInvaders. Spennende universer som ga andre utfordringer enn den skolske verden. Når jeg begynte på gymnaset som det het den gangen, innførte de data/programmering som valgfag. Det var 24 elever som kunne få velge, og vi ble valgt på bakgrunn av karakterer. Siden det kun var 6 maskiner, og ikke hensiktsmessig med mer enn to elever pr. maskin hadde vi fri annen hver uke. Jeg husker enda disse klumpete skjermene med en grønn blinkende markør og grønn skrift. If… then..goto…. Hvor vi forsøkte å lage enkle kommandoer, og brukte evigheter etter feilsøking fordi vi hadde gjort en bitteliten tastefeil.
Etter gymnaset tok jeg ett år med databaser, nettverkssystemer og programmering. Fremdeles enkle systemer: Pascal, Unix og dBase. Jeg kjøpte min første egne pc. Kostet en formue. Den brukte floppydisk, noe som jeg vil anta at det er mange i dag som ikke aner hva er.

Noen år senere, når jeg begynte på hovedfag i sosiologi ved Universitetet i Bergen, fikk vi opplæring på datalaben i forbindelse med metodedelen. Da kunne de fortelle at de nettopp hadde fått installert noen nye systemer som kunne foreta utregninger som det tidligere tok en hel doktorgrad å gjennomføre. Dette viste kapasiteten på den nye systemene. Men det viser også begrensingene i vår menneskelige regnekapasitet.

På fellespensum stod boken: «The Coming of post-industrial Society» av Daniel Bell. Denne boken ble en viktig inspirasjon for meg, for med det han skrev falt alt på plass. Jeg følte at jeg levde i denne overgangen mellom industrisamfunnet og det post-industrielle samfunn han beskrev. Bell, og hans meningsfeller, ble heftig kritisert for sine teorier og påstander, men for meg beskrev det akkurat hva som skjedde. Dette ble da også tema for min hovedoppgave som fikk tittelen «Fra Perm til Skjerm, om fremveksten av det post-industrielle samfunn». Dette var ikke min tittel, men det min mor satt igjen med etter at hun hadde lest korrektur på oppgaven. Dette var på midten av 90-tallet, og det var så visst ikke noe som var tema den gangen. Faktisk følte jeg meg ganske alene, fordi det var ingen som forstod hva jeg skrev. Men det som er tilfellet er at vi har gjennomlevd de endringer og utviklinger som ble beskrevet av Bell allerede i 1973. Samfunnsutviklingen har gått fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, fra en industriøkonomi til en tjenesteøkonomi, til et samfunn hvor informasjon og kunnskap er de drivende økonomiske krefter, hvor meritokrati dyrkes, hvor kunnskap og informasjon er blitt varer.

Bell hadde også rett i at utviklingen skjer med akselererende fart. Jordbrukssamfunnet ble 10 000 år, industrisamfunnet 400, og informasjonssamfunnet hevder mange ble 50. Vi er nå på vei inn i et nytt samfunn. Den 4 industrielle revolusjon er på alles lepper. Næringslivsledere og enkelte politikere snakker om nyttige og unyttige fag som om de kan veies etter snevre kost-nytte variabler. For tiden er STEM-fagene kanonisert. Fag som blant annet sosiologi er ikke høystatusfag. Problemet er at dersom en ikke løfter blikket for de større trender, kan en gå glipp av viktig kunnskap. For når jeg skrev om det post-industrielle samfunn, var det ikke bare perm og skjerm jeg skrev om. Det som kjennetegnet denne utviklingen var også hvordan nasjonalstaten lekker i begge ender. Nasjonalstaten slik vi kjenner den er et produkt av industrisamfunnet. Teknologien former våre institusjoner, vår kunnskap, våre organisasjoner og vårt samfunnsliv. Vi ser dette i verden rundt oss. Hvordan det vokser frem overnasjonale organisasjoner og kulturer, samtidig som vi ser et økende fokus på regionalitet. Nasjonalstater går i oppløsning for regioner ønsker uavhengighet, samtidig som det vokser frem globale fellesskap. Dette er også en konsekvens av informasjonssamfunnet. Det handler om mer enn hva som er teknologisk mulig.

Dette gjør at jeg for eksempel på ingen måte henger meg på bølgen av dem som dømmer MOOC nor og ned. MOOC er en del av denne utviklingen. Jeg husker godt dotcom-boblen. Når «alle» henger seg på en hype, og når den ikke leverer på mikro-sikt, avviser den. Dotcom ble så visst ingen boble. Utviklingen skjedde bare ikke slik «alle» trodde. Sånn er det med det meste. Ta avisene for eksempel. Klart vi må ha papiraviser etter «gammel» modell. Må vi det? Noe annet er e-bøker – oppskrytte greier, klart folk vil ha papirbøker. Vel, ta en titt neste gang du reiser med offentlig transport og se hva folk leser på.

Denne utviklingen er fullt ut mulig å se hvis en vil se den. Jeg føler jeg har levd i den i tiår. Derfor er jeg så trygg på det jeg sier. Derfor mener jeg at vi må tørre å løfte blikket for hva som ligger fremfor oss av muligheter og utfordringer. Selvsagt kjenner vi ikke alle detaljene og fasettene, men det grove bildet kan vi se.

Det som kanskje skuffer meg mest er utdanningssektoren. De som skal utdanne våre barn og unge til å møte denne fremtiden. Den uviljen denne sektoren viser mot å se på mulighetene som ligger fremfor oss, hvordan håndtere den på best mulig måte. En tidligere fagforeningskollega sa en gang: «skolens fremste kompetanse er konserveringskompetanse». Konservering kan være bra, noen verdier er det viktig å ta vare på, men dersom konserveringstankegangen dyrkes til perfeksjon står skolen i fare for å bli fullstendig irrelevant for samfunnet. Allerede klages det på kvalifikasjonene til uteksaminerte kandidater. Mens det er et skrikende behov for kvalifisert arbeidskraft har vi massiv ungdomsarbeidsledighet. Dette er ikke bærekraftig i lengden. Det er en oppskrift på katastrofe. Dette er også hvorfor dette fagfeltet er så viktig for meg og hvorfor jeg bruker tiden min på det. Den teknologiske utviklingen skjer, enten vi liker det eller ikke.  Det er i menneskets natur. Spinning Jenny var ikke populær hos spinnerskene, det tok jobbene deres.  Men det var ikke helsefremmende jobber, de fikk andre jobber i stedet. Historien gjentar seg med skremmende regelmessighet.

Kevin Kelley skriver i The Inevitable: Understanding the 12 Technological Forces That Will Shape Our Future at vårt syn på teknologi følger følgende syklus:

• 1. A robot/ computer cannot possibly do the tasks I do. 
• 2. [Later.] OK, it can do a lot of those tasks, but it can’t do everything I do. 
• 3. [Later.] OK, it can do everything I do, except it needs me when it breaks down, which is often. 
• 4. [Later.] OK, it operates flawlessly on routine stuff, but I need to train it for new tasks. 
• 5. [Later.] OK, OK, it can have my old boring job, because it’s obvious that was not a job that humans were meant to do. 
• 6. [Later.] Wow, now that robots are doing my old job, my new job is much more interesting and pays more! 
• 7. [Later.] I am so glad a robot/ computer cannot possibly do what I do now. [Repeat.]

Så spørsmålet blir om vi tar grep, slik som ble gjort ved starten av industrisamfunnet og lager systemer som ivaretar fellesskapet og fordeler goder og byrder, eller overlater vi dette til krefter som gir forskjellssamfunn med dertilhørende sosial uro? Er vi proaktive eller reaktive til den utviklingen som finner sted? Valget er vårt!