Hva kan norsk skole lære av Star Wars?

Star Wars- universet er kjent for de fleste. To av de sentrale personene i dette universet er disse to her:

3CPO og R2D2.

De er viktige aktører i filmen og i kampen mot imperiet, men til tross for all den informasjonen de har, og noen sjarmerende trekk, er de kun roboter, fylt med informasjon og funksjonaliet.
De som kjemper kampen mot imperiet er disse tre her:

De bruker sin kreativitet, sin innovasjon, sitt mot, sitt samarbeid, vite hvilken og hvor de skal skaffe seg relevant informasjon og sine evner til å tenke strategisk og annerledes for å løse kampen mot det grusomme imperiet.



Master Luke, til tross for sitt gode forhold til R2D2 og 3CP0, reiser til Degobah-systemet for å bli coachet av denne karen:

Jedimester Yoda.  Når Yoda skal ha Luke til å utvikle seg i kampen mot imperiet sier ikke han: gå til 3CP0 og be han lære deg alle de tusen språkene han kan eller prøv å memorere noen av alle de tekniske dataene R2D2 sitter på. Nei. Yoda ber Luke utvikle helt andre ferdigheter, ferdigheter som går på å se ut over de tekniske spesifikasjonene. Luke skal lære seg å ha visjoner, mot, kreativitet, tenke helhetlig. Det betyr ikke at ikke Luke&co har bruk for datamaskinenes informasjon og hjelp, eller at kunnskap ikke er viktig, men de trenger å utvikle andre ferdigheter. Når persongalleriet i StarWars slo sine styrker sammen klarte de da også å bekjempe imperiets overlegenhet. Hva gjør vi i dagen skole? Prøver vi å gjøre våre elever til dårlige utgaver av 3CP0 og R2D2 eller opptrer vi som Master Yoda som skal utvikle mennesker som tenker selv og som er i stand til å behandle og forholde seg til de enorme mengdene med informasjon som genereres hvert år?

Denne hadde min bestefar, som hadde egen fiskeskøyte på Vestlandet:

Dette er en furukasse på ca 60x60x60 cm, med håndtak på toppen og en luke i front til å åpne og legge inn bøker. På den står det Noregs fiskarlags vandreboksamling. Den veier ganske mye, og med bøker i blir den enda tyngre. Jeg pleier å si at dette er internet før internet fantes. Slik spredte kunnskap seg før. Ved å sende bøker på vandring. Det var teoretisk mulig å lese og memorere det som befant seg i denne kassen før en sendte den videre til nestemann.

I dag har folk slike :

Lesebrett. Denne er mye lettere enn kassen og rommer langt flere bøker. Det er ikke mulig å verken lese eller memorere det som står i disse bøkene. Likevel fortsatter vi å forholde oss til kunnskap og læring som om vi fremdeles var i vandreboksamlingens tid. Vi lar barn og unge ødelegge ryggene sine ved å bære disse vandrebøkene frem og tilbake til skolen som om det ikke fantes alternativer. Vi har datamaskiner i lommene våre, smarttelefoner, som er langt kraftigere enn både 3CP0 og R2D2, som vi ikke utnytter. I stedet fokuserer vi på læring og memorering av fakta.

Steve Jobs snakket i sin berømte Stanfordtale om å connect the dots. Hva gjør vi skolen, lærer vi elevene å bli dyktige 3CP0 med en masse kunnskap de ikke kan sette i kontekst, men som de er dyktig til? Gir vi dem erfaringer og forutsetninger til å se sammenhenger mellom disse faktaene? Gjør vi dem til kreative Steve Jobser som setter dem sammen på nye måter? Når det finnes flere genier i en gjennomsnittlig landsby i India enn det er mennesker i Norge er det å tro at vi kan bli best på fakta en farbar vei? Hvem skal norske lærere være: Master Yoda eller kontrollører av faktainnlæring? Kan mot, samarbeid, kreativitet og entreprenørskap måles?

Tør vi begrense vår kunnskap og kompetanse til det som kan huskes og måles?