Courseras hovedkontor |
Gene Wade |
Det som virkelig slo meg mens jeg var i USA, og som forøvrig er en forlengelse av debattene som er rundt ikt i utdanning: læring eller ikke-læring, MOOCs, lærerens betydning, campus, flipped classroom og så videre, er at vi ser ikke skogen for bare trær. Vi forholder oss til teknologi og nye muligheter som om den eksisterende modellen er gullstandarden for utdanning. Alle forsøk, alle nye løsninger, all teknologi måles og vurderes opp mot den eksisterende modellen, uten at den problematiseres. Vi har et skolesystem som "alle" mener ikke holder mål, derav reform på reform. Men når nye løsninger kommer relateres de alltid til den eksisterende modellen, uten at vi reflektere over at den er et produkt av sin tid og teknologi.
Hva om vi gjør følgende tankeøvelse:
Dersom vi glemmer alle modeller vi har om utdanning, og sier: vi har dette samfunnet, med dets behov og utfordringer, vi har denne teknologien tilgjengelig: hva trenger vi å lære og hvordan kan vi lære det? Hvordan må vi organisere oss?
Hva ville da svaret blitt?
Sugata Mitra prøver å tenke nytt og alternativt i sitt hole-in-the-wall expertiment og grandma-in-the-cloud. Men det måles fortsatt mot det eksisterende.? Kan vi fortsette med dette systemet med one-size fits all, og så tre et "tilpasset opplæring" ned over det. Tilpasset til hva og hvem?
Einstein sa en gang at tegnet på galskap er å fortsette å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat. Gjelder dette for utdanning? Er ikt i utdanning keiserens nye klær? Gjør vi i praksis mer av det samme, og vil vi i såfall reprodusere de samme resultatene? Er det det vi ønsker? Dersom vi ikke endrer noe av det fundamentale vil da det være bedre å fortsette som før? Uten digitale verktøy i undervisningen, slik jeg forleden dag hørte en videregående skole i Oslo nå gjør - de har "hevet ut" alle pc'ene.
No comments:
Post a Comment