Disse to utvalgenes arbeid henger sammen. Internasjonalt, og spesielt i USA, er det i ferd med å skje en revolusjon innen høyere utdanning. En revolusjon vi bare kan ane konsekvensen av. Det monopolet brick-and-mortar universitetene har hatt på utdanning er brutt ved at det som før var eksklusiv tilgang nå er tilgjengelig for hvem som helst via internett. Du må ikke lengre betale dyre skolepenger og gå gjennom tunge kvalifiseringsprosesser for å få tilgang til verdens beste forelesere og all informasjonen som tidligere var låst inne i universitetsbibliotekene.
Coursera, som åpnet i april i fjor, går i skrivende stund mot 4,6 millioner studenter.
Hva med norske studenter og norske forhold?
Det er to ting som slår meg.
Det ene er at disse massive åpne online studier legger opp til en "normal" studiehverdag og progresjon. MOOCene har et omfang, arbeidsbyrde og struktur som gjør at de skal tilsvare et vanlig campusbasert studie. Det gjør at å følge en mooc ikke er å betrakte som et deltidsstudie, no en gjør på si. En må være dedikert og sette av tid. Dette tror jeg er mye av grunnen til det store frafallet disse tilbudene opplever - folk undervurderer hvor krevende dette studiet faktisk er.
Norsk ungdom er i en annen situasjon enn amerikansk, indisk eller afrikansk ungdom ved at vi har gratis tilgang til mange og gode universiteter og høyskoler, med relativt gode studiefinansieringsordninger. Dette gjør at behovet og motivasjonen for gratis tilbud levert over internett ikke er like påtrengende. Norske studenter vil ikke strømme over til disse tilbudene i samme grad som studenter i andre land. Motivasjonen til våre studenter for å ta en mooc vil være at kvaliteten på det som tilbys over moocs er bedre eller mer fleksibelt enn det som tilbys ved de campusbaserte tilbudene eller at moocsene tilbyr fag og studier som ikke norske universiteter og høyskoler tilbyr.
Men det andre som slår meg er at selv om norske studenter velger norske tilbud skjer det en internasjonalisering av utdanning. Gradsystemer og fag tilpasses slik at studier tatt i utlandet passer til norske forhold og gradssystemer - og omvendt. Samtidig er vår ungdom i stadig økende grad del av et internasjonalt arbeidsmarked, hvor kompetansen og kvalifikasjoner vurderes i relasjon til internasjonale forhold. Hva om det skjer en utvikling internasjonalt hvor det som tilbys over moocs blir en "standard", slik at i stedet for at vi beholder mange nasjonale utdanninger får en internasjonal "norm" som arbeidsgivere forholder seg til, fordi de vet hva dette tilbudet innebærer. Fordi det omfatter mange studenter, og fordi dette blir det "kjente". Hva vil det bety for norsk utdanning? Vil norske studenter strømme til moocsene fordi de er mer kvalifiserende enn våre hjemlige utdanninger?
Dersom dette skjer, vil vi da få den utviklingen som enkelte hevder at vi om 50 år bare vil ha en 10 globale tilbydere av høyere utdanning? Fordi når høyere utdanning leveres over internasjonale portaler, og disse fungerer som standardsettere, og arbeidsgivere foretrekker disse kandidatene blir det vanskelig for de mindre, nasjonale tilbydere å overleve.
Hvordan vil norske studenter og studiesituasjon påvirkes av denne utviklingen? Dersom våre gunstige studiefinansieringsordninger er knyttet til den tradisjonelle utdanningsmodellen og ikke åpner for at vår ungdom kan være heltidsstudenter ved en mooc - vil mooc da bli et valg for norsk ungdom? Bør vi sidestille fulltidsstudier ved mooc med fulltidsstudier ved campusbasert utdanning?
Til slutt: er det utdanningssystemet vi har bærekraftig? I en verden med endret demografi, med en økende gjennomsnittsalder i befolkningen, og hvor vi lever mye lengre, og av den grunn vil ha et økende behov for helsetjenester har vi råd til den samfunnsmodellen vi har i dag? Hvor flertallet av landets ungdom er under utdanning og ute av yrkesaktivitet mens de er i sin beste alder. De utdanner seg til de er 25-30, for så å gå ut i ulike permisjoner, fra foreldrepermisjon (som noen mener de skal være ute i i mange år, med økonomisk kompensasjon), sykepermisjoner, etter- og videreutdanningspermisjoner, passe syke pårørende - bare for å nevne noe - og deretter gå av med pensjon når de er 62-65 og spille golf i 30 år. Tar en et livsløp på 90 år, og baker inn alle disse legitime behovene er det ikke mange år en er i yrkesaktivitet. Er det bærekraftig? Kan moocene løse dette ved at ungdom kommer seg raskere ut i arbeid og tar moocs i kombinasjon med yrkesaktivitet, og at moocs blir innbakt i yrkeslivet slik at i stedet for å gå ut av yrkeslivet for etter- og videreutdanning kan yrkesaktivitet kombineres med moocs? At moocs gjør det mulig å stå lengre i arbeid?
Dette er elementer som utfordrer den tradisjonelle tenkningen og praksis rundt utdanning. Hva gjør vi? Hvordan forholder vi oss til dette?
Innspill og synspunkter mottas med takk.
Kilde:
http://www.wired.com/wiredscience/2012/03/ff_aiclass/all/
3 comments:
Jeg er grunnleggende positiv til læring via nettet. Mener mye om dette, men det korte svaret er:
Fantastisk mulighet så lenge en unngår fellene. Som er f.eks. at det koster å utvikle godt læremateriell og ha resurser til oppfølging av elever via nettet. Faren for at en forventer seg at utdanning er "gratis". At tema som krever mye refleksjon og direkte erfaringsbasert kunnskap (som f.eks kundebehandling) ikke egner seg. Folk som trenger slikt bør møtes på kampus og danne sosiale bånn og bygge trygghet før faglige nettdiskusjoner. Det egner seg bedre til korte påbyggende kurs enn til grunnutdanning.
... tok mellomfaget mitt i PED-IKT på Stord via nettet. Fordeler og ulemper ved Læring via nettet var et av hovedemnene.
... men det sosialebehovet må en trolig få dekket et annet sted enn på et rent nettstudium. Har prøvd det også innen foto. Det fungerte ikke optimalt.
Har nok ikke tro på at en ender med ti store leverandører. Til det er verden for mangfoldig. Det som blir en større utfordring er eksamineringen av disse. Følg en foredragsrekke uten innleveringer underveis med kun en eksamen. Blir litt mye lotteri rundt evalueringen. Kan en stole på at dette ikke bare var flaks eller uflaks. Er mange store utfordringer, men de fleste kan en jobbe seg rundt.
Jeg er veldig enig med deg når du sier at vi allerede er i en global utdanningsrevolusjon. Det er imidlertid noe som svært mange mennesker ikke er oppmerksome på, så informasjonen om disse endringene og de valgene som må teas trenger å nå ut til flere.
Jeg er i øyeblikkent primært opptatt av utdanningsmuligheter og omsorg av yngre barn. Men det er en del ting som jeg har oppdaget og tenkt som kan være relevant for høyere utdanning også.
Selv om MOOC per idag er lagt opp som fulltidstudier, så er ikke dette noe som er skrevet i stein, og det kan være flere fordeler å lage disse kursene ennda mer fleksible slik at de nettopp kan møte større studentmasse og kan lettere kombineres med både barn og jobb. Jeg tenker at stor frafall kan skyldes uventet og større arbeidsmengde enn den enkelte er forberedt på, slik du nevner. Men det kan også gjenspeile en situasjon der studenten finner ut at emnet/ kurset ikke var slik de fårestilte seg når det gjelder innhold og sammensetning. Siden kurset er åpent og ofte også gratis, er det lettere for mange å trekke seg og prøve noe nytt som passer deres evner og interresser bedre.
Denne formen for selvselektering tenker jeg kan være en bra ting, fordi du får mennesker som virkelig er er interressert til å bidra til kurset, man kan prøve flere alternativer for man bestemmer seg, samt at man muliggjør større bredde
i utdanningen. Alt dette er veldig begrenset på høyere utdanning i dag, ettersom man ofte melder seg på pakkeløsninger. Når man først er kommet langt i studiet, er det vanskelig å snu og begynne på et nytt løp, fordi man har da allerede investert mye og inngangsbiletten for de andre studiene kan være for høy.
Internett muliggjør en annerledes og mye mer mangfoldig tilnærming til informasjonsspredning og nettverksbygging. Det betyr at tradisjonelle metodene for undervisning og evaluering kan ikke uten videre kopieres og veidereføres.
Når informasjonstilgang demokratiseres ved at studiene er åpne og mindre kostbare å formidle vil også behovet for karakterer fra videregående som standard for inntak til høyere utdanning minske kraftig i betydning. Dette tenker jeg også er positivt. Det kan også være aktuelt å adskille læring og evaluering. Slik at man får institusjoner som sertifiserer ferdigheter og kompetanse, som man så opparbeider seg og lærer på den måten den passer en best. Slik det er tilfellet når man for eksempel skal lære seg å kjøre bil.
Også for mennesker som kun ønsker kunnskap uten formel evaluerig, kan de benytte seg av kurset uten å få diplom. Det siste kan være i situasjoner der personen allerede er i jobb og trenger påfyll og kompetanse til å utføre jobben bedre, men har ikke behov til å ta unødvendige tester som bevis for at kunnskapen er oppnådd.
Demokratisering av kunnskapsformidling vil også skape en mye mer mangfoldig studentmijø der mennesker med ulik bakgrunn og ikke minst alder kan ta kurs sammen. Det er viktig i design av slike kurs å tenke på at studentene kan fungere som datapunkter, evaluerere av hverandre og tilbakemeldere til kursholdere. Med slik toveiskommunikasjon mellom mottakere og arrangører er potenisiale mye større for at presentasjon av informasjon og hele kurset blir forbedret fra år til år.
Når det gjelder internasjonalisering av standard til høyere utdanning så tror jeg nok at det er veldig mulig at noen få kvalitets tilbydere av informasjon og materialet vil dominere markedet globalt, men her kan flere land bidra, også Norge, siden det ikke er noe som tilsier at slike globale tilbydere trenger å operere fra et spesifikt land. Nøkkelen er selfølgelig at vi klarer å lage kvalitetskurs med spisskompetanse innenfor områder andre land ikke har.
Hvorvidt vi formelt sidestiller MOOC med campusbasert utdanning vil være irrelevant hvis som du sier arbeidsgivere etterspør slik kompetanse fordi den er like god eller bedre. Men, rent økonomisk for studentene så er det nok nødvendig med slik sidestilling slik at det er mulig å få finansiert studiene.
Gitt at MOOC gir samme eller bedre kompetanse som campusbasert opplegg hvilke problemstillinger ser du dukker opp ved en eventuell sidestillelse av disse?
Jeg tenker samtidig at utdanning er mer enn ren kunnskapstilegnelse, det innvolverer applikasjon eller bruk av kunnskap og ikke minst høy grad av samarbeid med andre for å skape nye løsninger på kjente problemer samt identifisering av nye problemområder. Utdannelse er på den måten ikke noe, som en kan bli ferdig med.
Så langt har utdanningsinstitusjonene fokusert i for stor grad på formell kunnnskapsformidling som studenten gjør bruk av som regel etter at utdanningen er over. I for mange studieløp er studenten i lang tid en konsument av informasjon framfor aktiv produsent av nye ideer og kunnskap. Informasjonen som blir presentert er også svært dekontekstualisert slik at mange opplever en stor kontrast knyttet til ferdigheter og kunnskap som kreves i arbeidslivet og det de har lært på undiversitetet. I tillegg, så opptar teoretiske studier en betydelig stor del av voksnes produktive liv for flere og flere, ofte i samme tidsrommet som famile skal stiftes. Dette virker ikke som et barekraftig opplegg.
Jeg tenker derfor at man hadde tjent med å satse mer på blandingsmodeller for kompetanseheving slik som mentorer på arbeidsplasser, mulighet til å starte i arbeid tidlig der høyere utdanningsgrad kan oppnåes mens man er i arbeid. Det kan også være aktuelt å forkorte mange studier, og gi mulighet til ungdommer på videregående skole alder tilgang til høyere utdanning. Disse tiltak kan nå lettere realiseres grunnet internett.
Det er selfølgelig en del studier som ikke kan gjennomføres i sin helhet via internett, og det er enkelte studier som ikke kan eller burde bli kortere og som allerede jobber problembasert ( medisin ved NTNU for eksempel), så behov for fysiske læringsarenaer og standarder kommer nok til å eksistere en stund til. Om det er tilfellet om 50 år er et åpent spørsmål ettersom teknologisk endringer kan tvinge fram en helt annet måte å leve på som jeg per idag ikke kan forutse. Men det er jammen morsomt å spekulere:)
Hvilken funksjon skal universitetene ha hvis undervisning og sertifisering ikke lenger blir den primære oppgaven? Kan universitetene være møteplasser for utveksling av ideer, en beskyttet arena der en kan tenke nye tanker, være med og løse design og samfunnsproblemer med umiddelbar relevans som så kan implementeres? Jeg tenker at hvis man skal klare å få til noe slikt, er det viktig å skape plasser der det er rom og fokus på uformell læring , informasjonsdeling, nettverksbygging og prøving og feiling framfor smale prestasjoner målt med karakterer.
Post a Comment