Vareopptelling?

Kirsti hadde vareopptelling på sin blogg, og jeg synes det var en god idè, som jeg i den gode delingskulturs ånd stjeler.

Hva har jeg så å telle opp? Selvom det føles som tiden flyr og plutselig var det 2010, føles januar 2009 lang borte. 2009 var et hektisk og begivenhetsrikt år, og når en ser tilbake er det vanskelig å få oversikten.  Det snakkes om at Den digitale skole (og det digitale univers) er et bevegelig mål, endring skjer så fort og er så uforutsigbart at “planning is out”. 

Når jeg ser tilbake nå, har mye endret seg. Bloggingen har for eksempel fortatt seg noe.  I januar hadde jeg en helt annen hyppighet på innleggene mine enn nå.  Jeg leste og flere blogger og var flinkere å kommentere på andres blogger. Tilsvarende på Twitter.  Hvorfor er det slik?  Bortsett fra at det har vært et hektisk liv i RL, tror jeg det ligger litt i information overload.  Aktiviteten på Twitter har økt betraktelig, både i forhold til hvem som følger meg og hvem jeg følger.  Det gjør at det krever mer tid og energi å være en del av det universet.  Det er jo så mange spennende stemmer der ute, så mye en har lyst å følge med på, og så mange en har lyst å være i dialog med.

Tilsvarende for blogger, oppdager stadig nye, spennende blogger.  RSS-listen min blir stadig lengre, og til tross for alle verktøy og teknikker for å sortere, er det mye å komme gjennom, spesielt om en er off-line noen dager.

Aktiviteten på Facebook har imidlertid tatt seg opp i fjor.  Hvorfor det?  Vel, nettstedet har fått en del nye funksjonaliteter som gjør det mer interessant å bruke.  Jeg tror og at der er en del begrensninger i hvem som er del av det universet gjør at det ikke virker så overveldende i en verden av information overload. Facebook er en god og enkel måte å holde kontakt med venner og kjente, og så er det veldig kjekt når en gjenopptar kontakten med gamle venner.

Dei Gode Døma ble avviklet i april, et stort og krevende arrangement. Vi satt stor pris på at Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell tok seg tid til å komme over fjellet for å åpne konferansen vår.  Der var nesten 500 deltakere, i hovedsak lærerere fra videregående opplæring i Hordaland fylkeskommune, men og noen eksterne deltakere, samt Akademia.

Utdanningskonferansen ble og avviklet i Bergen, og ny er planlagt i oktober 2010.  Programmet begynner å ta form.

I vår gjennomførte i en spørreundersøkelse blant samtlige lærere og elever i videregående opplæring i Hordaland fylkeskommune som er omfattet av elevpc-ordningen, det vil si Vg1 og Vg2. Vi ville ha en underveistilbakemelding.  Når høsten kom og BT startet med sin sedvanlige jakt på PC’er og digitale læremidler i skolen, var det godt å ha en fersk undersøkelse som ga et helt annet bilde enn det avisen tegnet. Vår undersøkelse viste positive og motiverte lærere og elever, som på ingen måte er i mål, men vi er på vei. Vel er det pressens jobb å være kritisk, og vel skal de gå etter i sømmene, men de skal og tegne virkeligheten slik den faktisk er, og ta inn hele spekteret, og ikke kjøre, litt ufint sagt, propagandajournalistikk. Mange lærere, som står på og gjør en god jobb for å møte utfordringene den digitale læringsrevolusjonen stiller oss ovenfor, føler seg urettferdig uthengt i pressen.  Det gis et bilde av en sirumpet, teknologifobob lærerstand, samtidig som teknologien i skolen fremstilles som et fremmedelement.  Dette er på ingen måte situasjonen.

Ellers har det vært deltakelse på en del konferanser, i inn- og utland.  I januar var vi på BETT, som jeg igjen reiser på om et par dager.  I desember var det Online Educa i Berlin.  En stor og spennende konferanse.  I forfjor var gjennomgangstemaet game-based learning, i fjor var det personalization. Som statsministeren var inne på i nyttårstalen sin er det vanskelig å se hvilken vei samfunnet går, og hvilke nye dører og muligheter om åpner seg. Vi baserer våre mentale kart på eksisterende modeller, og bruker gårsdagens løsninger på morgendagens utfordringer.  Det går ikke i lengden og vi må tenke nytt, alternativt og disruptivt. Det sliter mange med fordi vi ikke vet utfallet, vi kan ikke forutsi konsekvensene.  Men der er noe vi vet – det vi gjør i dag er ikke godt nok.  Når vi har et frafall på videregående på 30%, når mange som gjennomfører ikke oppnår sitt læringspotensiale, må vi se på alternative modeller. Ett av spørsmålene er: lærer vi elevene det de trenger for å møte det 21. århundre, eller fortsetter vi å forberede dem for det 20. århundre?

Lord Puttnam har laget en film som “reveals a very inconvinient truth about education” (We Are The People We’ve Been Waiting For). En film som bør få like mye oppmerksomhet som Al Gore’s Inconvinient Truth om miljøet.  Filmen burde være obligatorisk for alle som har med utdanning å gjøre – politikere, journalister, byråkrater, lærere, skoleledere, foresatte. Hvilket system er det vi har i dag?  Vi ser at vi har utfordringer, men i jakten på løsninger, kanskje vi ser feil vei.  Jeg har selv et barn i videregående opplæring, og jeg er betenkt over det testregimet hun er underlagt.  En pliktoppfyllende, skoleflink jente som skolesystemet vårt dyrker frem.  Men når hun bruker så mye energi på alle prøver, hvor blir da tid til kreativitet, kritisk tenkning, refleksjon, diskusjon, etc.? Jeg husker fra min tid i videregående at vi brukte mye mer tid på det enn jeg opplever at det gjøres i dagens skole.  “Teaching to the test” er blitt et altfor dominernde dogme innen utdanningen, ikke bare i Norge.

Dette ble litt vareopptelling og litt tanker på starten av ett nytt år. Mer kommer nok i 2010.  Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle som er innom her et riktig godt nytt år. Et år med mange muligheter og utfordringer, et spennende år.