Hovedinntrykk fra Educa.

Da er årets Online Educa over og jeg slår i hjel litt tid på hotellet før avreise til flyplassen. Det har vært tre intense, lange dager med mange inntrykk, impulser, utfordringer og disruptive innslag. I fjor var det jeg i hovedsak satt igjen med Game-based learning.   Det var tema i år og, men ikke like fremtredende. I år er det to-tre hovedområder som har dominert konferansen for meg: personalisation, livslang læring og corporate learning. Disse emnene er forsåvidt som et trehodet troll, for de henger sammen. Verden endrer seg, utdanning endrer seg, komperanse endrer seg.  En av foredragsholderne trakk paralleller til evolusjonen og Darwinismen i sin beskrivelse av utdanning.   Det var som et tre med felles rot og grunnstamme, men så utvikler det seg ulike grener på kunnskapens/utdanningen tre.  Den nyeste, og kanskje mest levedyktige grenen er personalisation.  Som i evolusjonen ellers er det dem som er mest tilpassingsdyktige som overlever og utvikler seg.  Så og innen utdanning.  Noen greiner vil visne hen og dø.  De som har størst utfordring er de som har lengst fartstid og “baggasje”.  Disse har for mye å leve opp til av tradisjoner, og derfor er de lite tilpassningsdyktige.

Det ble og sagt at endring i hovedsak kommer fra marginale miljøer, ikke innefra tunge miljøer.  Minner litt om the red monkey foredraget jeg var på i fjor.

En slik utfordring kommer fra næringslivet.  Der er det stort fokus på læring og hva som virker.  De foredragene jeg var på der var spennende, og jeg kommer tilbake til dem.  Jeg var og på en unconference om corporate learning med Jay Cross, og det var en spennende seanse.  Spørsmålet var: hva skal til for at det skal skje en endring.  Alle i gruppen mente at for å få endring måtte det gjøre vondt.  Det må innføres et smertestikk i organisasjonen for at endring skal finne sted.  Det kom ulike eksempler fra de ulike aktørenes hverdag.  Hva er så vårt smertestikk?  Sett ut fra den debatten som har vært hjemme mens vi har vært her, kan det se ut som NDLA har den funksjonen.  NDLA gjør tydeligvis vondt, for forlagsbransjen, for lærerorganisasjoner og for enkelte lærere.  Kirsti i Buskerud hadde et godt innlegg etter en konferanse om emnet i Oslo på mandag.  Jeg var ikke tilstede der, da jeg reiste til Berlin tirsdagen. Men jeg har lest en del av innleggene som ble holdt, samt sett noe av debatten i etterkant, og sett fra Berlin og det universet her, blir det hele veldig spesielt.

Det første jeg reagerer på er saklighetsnivået til enkelte av debattantene.  Det er en ærlig sak å ikke synes at NDLA er en god ide, men der tas i bruk ord og retoriske grep som jeg synes ikke hører hjemme i det offentlige rom eller i en saklig debatt, av aktører som faktisk skal være forbilder for den oppvoksende slekt.

Det andre er fokuset på bevaring av det bestående.  Verden endrer seg, like it or not.  Vi må se muligheter, og deretter vurdere hva vi vil bevare og hva vi vil forkaste.  Denne utviklingen går så fort, det er en utfordring å prøve å henge med.   De unge lever i en annen verden enn den skolen representerer.  De lever i en medierik hverdag, skolen, pc’er til tross, er et mediefattig miljø.  Hvordan lære digital literacy i et mediefattig miljø? 

Jeg sier ikke at NDLA er svaret på det, og dette er ikke et innlegg for eller mot NDLA.  På samme måte som det blir feil å bare basere undervisningen i et fag bare på en bok, blir det feil å basere undervisningen bare på en kilde. Men at prosjektet NDLA genererer aktivitet er helt tydelig, og debatt og bevissthet er bra. Konservering er det ikke. Holdningen til NDLA er og en annen utenfor våre grenser enn innenfor. Prosjektet får blant annet positiv omtale av OECD. Verden er i endring, læring er i endring, hva som er våre læremidler er i endring. Det eneste som er helt sikker er at verden blir aldri hva den engang var, og det ønsker vi vel strengt tatt ikke, eller? Evolusjonens tre vokser stadig.