Fremtid

For tiden er jeg inne i mange diskusjoner rundt hva gjør vi nå? Som prosjektleder for Den digitale skole arbeider jeg med et område som interesserer meg, engasjerer meg og som jeg mener er veldig viktig, og føler meg heldig og priviligert som får ta del i en spennende utvikling.  Jeg tar del i en verden, en logikk og et tankesett som er helt naturlig og selvfølgelig for meg, omgås mange mennesker som og er en del av dette universet.  Vi har, som alle “stammer” vårt stammespråk, våre koder, våre mentale kart og våre samhandlingsmønstre. Jeg “vet” at ikke alle deler denne virkelighetsoppfatningen, likevel opplever jeg gang på gang såkalte “rude awakenings”. Hvor jeg blir slått av hvor stort strekket i laget er, hvor ulike planeter vi lever på.

Det forslitte uttrykket paradigmeskifte er ikke uten verdi.  Hvis en person som har et verdensbilde av at jorden er flat kommuniserer og samhandler med en som har et verdensbilde av en rund jord sier det seg selv at samhamdling og kommunikasjon blir en utfordring. De samme ord og begreper avkodes og tolkes i to vidt forskjellige kontekster og aktørene trenger ikke en gang være klar over at de snakker forbi hverandre.

Det snakkes mye om en fremtid som kommer.  I mitt hode og min verden er denne fremtiden her nå, like it or not. Bare de siste to årene har verden gjennomgått en rivende utvikling som vi ikke enda fatter omfanget av. Vi kan bare si sosial web, et ukjent begrep for de fleste for to år siden, en del av hverdagen til stadig flere i dag.  Facebook får en halv million nye brukere hver dag.  Det vil si at dette nettsamfunnet har en vekst tilsvarende vår hovedstads befolkning, hver dag!

Jeg er i stadige diskusjoner rundt hvordan håndtere dette i skolen.  Det går for fort, jeg lever i en idealverden, vi må skynde oss langsomt, det er vanskelig for mange lærere, vi har ikke nok forskning, vi vet ikke konsekvensene, hva med de svake elevene, hva med flinke lærere som føler at de kommer til kort. Lengden av argumenter er endeløse, og vi kjenner dem alle, tar dem på alvor og prøver å møte dem. Men hvilket valg har vi?

I skoleverket kan vi fremdeles si: stopp verden, jeg vil av.  Vi kan lukke øynene og holde verden vekke, enn så lenge.  Skoleverket er en av de mest gjennomregulerte sektorer vi har: rammetimetall, arbeidstidsavtaler, læreplaner, forskrifter, tariffavtaler, finansieringsmodeller, kompetansekrav, kvalifiseringsmodeller,  bare for å nevne noen. Det er en sektor som har vært forholdsvis skjermet for konkurranse og alternative modeller. De aller fleste mennesker, på jorden faktisk, har forholdsvis like mentale kart av hva skole er, hva læring er, hva som er elev-lærerrolle, så når det etableres nye skoler er de forholdsvis lik de gamle.  Mange sier ja, klart vi skal ha data i skolen, men det er bare verktøy, det endrer ikke på de grunnleggende strukturer.

Denne tilnærmingen er for meg litt som frosken som sitter i en kjele over et ildsted.  Det blir langsomt varmere og varmere, og det er jo behagelig, frosken er ikke oppmerksom på at den blir kokt. Skolen står overfor tilsvarende utfordringer. Læring, kunnskap, kompetanse, elev-lærerrolle, alle disse “begrepene” er under utfordring.  Aldri har behovet for kunnskap og kompetanse vært større, aldri har et menneskes velferd vært mer avhengig av vedkommendes kompetanse og kunnskapsnivå. Og aldri har tilgang til kunnskap og kompetanse vært lettere.   Det meste befinner seg on-line for den som søker.  Jeg trenger ikke høre på et uinspirert foredrag fra en uengasjert lærer, jeg kan gå på nett og høre fra verdens beste foredragsholdere, som er ekspert innenfor sitt område. Jeg trenger ikke samhandle med uniteresserte medelever, jeg kan finne meg gode læringsnettverk online.  Ja, vil mange hevde, passer fint for de ressusrsterke elevene.  Men hvorfor er da mange av de elevene som virkelig blomstrer på nett elever som mildt sagt finner skolen uinteressant?

Det snakkes om et nytt digital divide, ikke mellom dem som har tilgang til nett og dem som ikke har, men mellom dem som evner å utnytte nettet for læring og kompetanse og dem som ikke evner det. Meritokratiet blir et reelt samfunnssystem, hvor de sosiale skillene i mye større grad enn tidligere går etter kunnskapsvariabler.

Hva er så poenget mitt?  Kan det hende at kuen dør mens gresset gror?  Kan vår tålmodighet være en svøpe? Kan vi tillate oss å kose oss i det varme vannet en stund til? I mange diskusjoner er vi så opptatt av hvordan.  Vis oss hvordan vi bruker digitale medier i skolen, hvis oss gode eksempler, utvikle god didagtikk for digital bruk i fagene, god klasseledelse med digitale verktøy i klasserommet. Jeg bagatelliserer på ingen måte disse problemstillingene.  Viktige spørsmål som vi absolutt må ta på alvor, og som vi jobber med hver dag! Vi må for all del ikke slippe dette fokuset.

Men jeg savner i større grad spørsmålet HVA. Hva skal vi gjøre i skolen, hva skal skolen være, hva skal lærerrollen være, hva er elevrollen, hva er kunnskap og kompetanse, hva er skolens rolle, hva trenger elevene å kunne, hva betyr alt dette for oss? Ofte ser en ikke skogen for bare trær.  Vi lever så til de grader midt i en endring at det kan være vanskelig å se hva den betyr for oss.  Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden.  Jeg sitter ikke på svarene, men har mange spørsmål. For å sitere en kollega: jeg plages av den stadig nagende tvil om de eksisterende paradigmers gyldighet. Fremtiden ligger der åpen fremfor oss, noe av det gamle har verdi, det må vi ta vare på og ta med oss, noe har ingen verdi og er lett og slippe, noe har sterk affeksjonsverdi og gjør vondt å gi slipp på. Hva er hva?

Vi har så lett for å havne i skyttergraver: teknologioptimister mot teknologisinker/skeptikere. Kvalifisert fyllekjøring fra grøft til grøft. Vi alle er avhengige av at vi møtes med respekt for hverandres syn og argumenter, altfor ofte blir debatten polarisert, og vi avviser hverandres argumenter. Det eneste som er sikkert er at fremtiden er her, vi vet ikke helt hva det innebærer, den er full av muligheter, men og utfordringer. Endring er en konstant tilstand vi må lære oss å leve med, det samme er usikkerhet og uforutsigbarhet.