MOOC - utdanningens Uber?

I 2012 eksploderte fenomenet MOOC - massive open online courses, og The New York Times utropte året til the year of the MOOC. "Alle" trodde at dette nye fenomenet skulle endre utdanningsverden over natten - nå døde det tradisjonelle universitetet. Den norske regjeringen nedsatte et utvalg som skulle se på dette fenomenet - MOOC-utvalget. Land etter land opprettet sine egne MOOC-plattformer, og stadig flere universiteter tilbød egne MOOCs.   Revolusjonen uteble og de kritiske røstene begynte å melde seg.  Vi fikk artikler som The year after the year of the MOOC.  Spesielt ble de lave gjennomføringstallene brukt mot MOOC. Det opereres med fullføringstall på 5-7%.   Så drop-out raten er høy.  Men er dette virkelig et problem?  Hvis det er 60 000 studenter på et studie, og "bare" 5% fullfører, er det likevel 3000 studenter.  Hvor mange studier og universitetskurs har 3000 studenter som fullfører kurset? Nå er det sikkert mye som kan gjøre for å øke den andelen, men er det sikkert at alle som tar kurset er der for å fullføre?  Jeg har tatt drøssevis av MOOCer, men ikke fullført noen.  Jeg har ikke vært interessert i det.  Jeg trenger ikke fullføre, men jeg kan være interessert i hele eller deler av innholdet av kurset.  Noen ganger melder jeg meg på av ren nysgjerrighet.   Noen tar gjerne samme kurs flere ganger.  Keith Devlin fra Stanford sier at de flinkeste studentene ser en ofte etter at de har tatt samme MOOC flere ganger. Så i stedet for å dømme MOOC etter de samme kriteriene som vi dømmer det tradisjonelle campusbaserte universitet. bør vi se hva MOOC representerer som ikke de eksisterende tilbudene dekker - areas of non-consumption for bruke retorikken fra Clayton Christensens teorier om disruptive innovasjoner.

Hva om vi snakker om drop-in studenter, i stedet for drop-out?

For det som er interessant med verdens største "universitet", Coursera, som i skrivende stund har passert 18 millioner studenter, er at de har ingen vitenskapelige ansatte, de produserer ikke selv ett eneste kurs. Kursene produserer av andre tilbydere, så er Coursera, og de andre MOOC-plattformene, en arena som kobler studietilbydere med dem som ønsker å studere.  Modellen er den samme som benyttes av Uber, airbnb, Instagram, Facebook og Netflix.  Det som er interessant er at mens taxinæringen prøver å bekjempe Ubers modell, henger stadig flere universiteter seg på MOOC-bølgen.  Coursera har 139 partnere blant verdens beste universiteter. Coursera er størst, men langt fra den eneste til å tilby etter denne modellen.

Hva er det egnetlig som skjer?  Bill Gates er kjent for å ha sagt at vi har en tendens til å overvurdere endring på kort sikt og undervurdere endring på lang sikt. For ti år siden ble dem som spådde papiravisenes død ledd av.  Latteren har stilnet nå.

MOOC betyr ikke nødvendigvis det campusbaserte tilbudets død, men vil det bli slik vi studerer i fremtiden?  Selvom mesteparten av musikken vi konsumerer er digital, betyr det ikke at vi har sluttet å gå på konserter og live opptredener. Men det er en marginal del av vår musikkopplevelse. Hvem sier at utdanning er skjermet for denne utviklingen.  Teoriene om disruptive innovasjoner sier at i begynnelsen vil de nye tilbudene bli betraktet som underlegne av de etablerte, men etterhvert vil de ta over.  Ikke fordi de etablerte er dårlige, men fordi foretningsmodellen er død.  Telegrafen ble ikke disruptet av telefonen fordi telegrammene var dårlige, men hvem sendte telegrammer når de kunne ringe?  Jeg tror utdanning må nærme seg MOOC og teknologi på denne måten:

hva er det den eksisterende modellen ikke dekker som denne nye teknologien og disse nye modellene åpner opp for?

Og ikke se seg blind på lave gjennomføringstall hos MOOC-kursene.