Det er nå krise i forlagsbransjen på samme måte som det er krise i avisbransjen - kundene forsvinner til andre arenaer. Og ingen kan si at dette ikke er en varslet krise. Men dem som har varslet dette har blitt feid til side av ulike argumenter, fra teknologioptimisme/-dystopi (stryk det som ikke passer) til at kunden vil ha kvaliteten de etablerte bransjer tilbyr. Jeg lurer på hvor mange ganger historien må gjenta seg før vi lærer av den. Bokbransjen hevder med stor pondus at ja, men vi har da levert digitale bøker og læremidler lenge. Ja, hvorfor synes da ikke kundene om dem? Kodak var en av de første til å ta i bruk digital teknologi for fotografering, og se hvor Kodak er nå. Norsk bokbransje rammes nå av gigantene Google og Amazon, og klager på politikerne som momsbelegger e-bøker. Men har de kanskje ikke selv hatt en finger med i spillet for at det ble slik, i håpet om å bevare den trykte boken?
Denne utviklingen er så forutsigbar at en kan lure på om en ikke ser skogen for bare trær. Utdanning er i den samme startgropen. Vi er som en frosk i en kjele som varmes sakte opp, vi kjenner ikke at det blir varmere, vi bare tenker det blir mer behagelig, før det en dag er blitt for hett. Spørsmålet er om vi rekker å komme oss opp i tide. Utdanning vil ikke forsvinne, like lite som bøker eller nyheter forsvinner - men måten vi tilbys dem og forbruker dem vil endres, spørsmålet er ikke om, men når og hvordan.
No comments:
Post a Comment