Friday, August 5, 2011

Mannen, – eller ballen? Om anonymitet på nett.

For tiden går debatten om anonymitet på nett. I dag står den omtalte Fjordmannen frem med sin identitet i VG. Jeg har vært i en del nettdebatter hvor jeg har uttrykt at jeg ikke synes mye om de adjektiver som bukes om Fjordmannen, personer med ytringer og holdninger som assosieres med det Utøya-gjerningsmannen stod for, og lignende. Jeg er så enig i sak med dem som bruker slike adjektiver, men ikke i form.

Med fare for å tegne glorie over mitt eget hode, så tror jeg oppriktig at hat avler hat, vold avler vold, disrespekt avler disrespekt. Og ja, som det står i barnesangen: “vær forsiktig lille tunge hva du sier….” Ord har makt. Den makten må ALDRI undervurderes. Ved å ytre seg i det offentlige rom tar en på seg et stort ansvar og, det bør alle parter tenke på. Enhver som ytrer seg offentlig (eller i andre sammenhenger) fremstår som rollemodeller.

Hvis jeg setter negative merkelapper på mine meningsmotstandere, hvor uenig jeg enn er med dem, hvis jeg ikke respekterer deres ytringer, hvilken rett har jeg da til å forvente respekt for mine egne? Selv om jeg kan mene at jeg har holdninger og meninger som er “innlysende riktige”, har jeg da rett å rakke ned på andres, eller tvinge dem til taushet ved å harsellere med deres meninger? Vil det få dem til å endre deres meninger, eller vil det bekrefte deres oppfatning av meningstyrani?

Hva skjer om “mine meninger” ikke får plass i det offentlige rom? Vil jeg da dyrke dem i det skjulte sammen med meningsfeller eller vil jeg endre dem?

Jeg tenker at vi kan ikke stille krav til meninger, alle meninger må få ytre seg, også dem vi ikke liker. Men vi kan stille krav til form og saklighetsnivå.

Det flerkulturelle samfunn er ikke lett. Det stiller store krav til alle parter, og minoritetene/innvandrerne. De må og ta konsekvensen av at de bor i ett land som har andre regler, forventninger og kulturelle koder enn det de kommer fra. Ved å ensidig fokusere på innvandrere som den svake part, trekke paralleller til mellomkrigstiden tenker jeg at vi trår veldig feil og farlig. Ved å behandle innvandrere, og da i første rekke muslimer som en homogen gruppe gjør vi og en livsfarlig feil. Ikke alle muslimer bor på Grønland, bærer hijab og går i moskeen. Der finnes muslimer blant oss som overhodet ikke identifiserer seg med den gruppen og det bildet. Muslimer er en del av det flerkulturelle samfunn, og må tilpasse seg det flerkulturelle samfunn. På samme måte som vi ser fremvekst av ekstreme holdninger i kristne og høyreekstreme miljøer, ser vi det samme i muslimske og innvandermiljøer. Begge deler springer fra den samme frykten: frykt for å miste “seg selv”, frykt for å bli undertrykt en annen gruppe med andre holdninger og verdier, syn på mennesker (inklusive seg selv) som gruppe, og ikke individ – oss og de andre. Dyrking av konformitet i stedet for mangfold. Frykt for endring. Frykt for det ukjente.

Denne debatten, denne toleransen er ikke enkel for noen av partene viser det seg. Vi slår oss så stolt på brystet over hvor bra Norge taklet denne katastrofen, men tiden vil vise om så er tilfellet. Dersom dette gir panikkhandlinger, som vi ser tendenser til, er det ikke så sikkert at ettertiden vil dømme oss så mildt. Vi kan ikke lage lover, regler, koder og prinsipper ut fra en enkelthandling og tro at det løser “alt”. Vi kan komme til å kaste barnet ut med badevannet. Prinsipper må ligge til grunn for lover og regler.

Ta anonymitet på nett. Det er mange gode grunner for å være anonym på nett. For det første er det for svært mange en stor belastning å stå frem med meningene sine i det offentlige rom. Det betyr ikke at de ikke har meninger, men blant annet på grunn av sanksjoner fra dem som ikke tåler at folk har andre meninger enn dem, har de ikke styrke nok til å ta den belastningen. Det å oppgi anonymiteten er en modningsprosess for noen. Skal disse bringes til taushet? Det kan og være gode grunner vi ikke kjenner til for at folk trenger å være anonyme (se foreksempel dette gode innlegget av Danah Boyd). De kan ha meninger og opplysninger som det vil være direkte livsfarlig for dem å stå frem med. Undergrunnsbevegelser i mange land føler dette på kroppen, men du kan og være del av en gruppe eller et miljø som det vil være direkte farlig for deg å stå frem. Ta foreksempel om du er homofil i et lite sosialt miljø, og vil diskutere homofili. Ikke sikkert at det er en innertier å stå frem med fullt navn for den personen.

Det kan være være at du ønsker meningsbrytning, at du vil teste ut argumenter og synspunkter du ikke nødvendigvis står for, men som du likevel vi diskutere. Skal du ikke da få lov å gjøre det under psedonym? Noe forfattere har benyttet seg av i århundrer.

Dessuten – er det viktigere hvem personen er enn hva ytringen/meningen er? Er “våre” argumenter så svake at vi må gå etter mannen, og ikke ballen. Kan ikke ytringer stå på egne bein? Må jeg vite hvem som sier ytringen, kan jeg ikke bare diskutere den i kraft av seg selv? Har ikke jeg motsvar og ytringer som klarer seg selv, må jeg ta personen eller komme med adjektiver om person og/eller ytringer som er saken uvedkommende, men som bare er hersketeknikker? Hva gjør dette meg til?

Jeg vil leve i et samfunn hvor jeg kan få uttrykke mine meninger fritt, uten frykt for represailer av noen form. Motargumenter – ja! Diskusjon – ja! Men dersom jeg ser at andre møter represalier gir det meg da trygghet og frimodighet til å stå frem med mine tanker og meninger? Kan det være at jeg bare da tør uttrykke dem hvis jeg vet at de er “politisk korrekte” – og godt innenfor normen? Hvilken utvikling vil det å så fall gi?

Jeg vil leve i et samfunn hvor jeg ikke er meningene og argumentene mine. Hvor jeg kan si det jeg mener, provosere og, uten at det skal gå ut over min integritet som person. For at jeg skal ha den tryggheten, må andre og ha den, uansett hva de mener.

MEN jeg forbeholder meg retten til å være uenig – og si det! Til engasjerte diskusjoner og meningsbrytninger. Til å stå opp for det jeg tror på er riktig, til å utfordre andre på deres argumenter.

Ja, det er godt å leve i et demokrati med reell ytringsfrihet!


Til slutt vil jeg legge ved denne videoen om det å finne seg selv i et flerkulturelt samfunn:




Synes og dette innlegget om Google+ og Facebooks privacy policy er vel verdt å lese i denne debatten.

1 comment:

June said...

Anbefaler denne kommentaren http://www.digi.no/875204/vi-trenger-en-helt-annen-form-for-debatt