Saturday, July 23, 2011

Sjokk, sinne, sorg....

I går skjedde det ingen skulle tro kunne hende i vår lille, fredelige avkrok av verden. Først sprenger en bombe store deler av regjeringskvartalet, så får vi meldinger om skyting blant fredelige, samfunnsengasjerte ungdommer på sommerleir.

Hendelsen fanget jeg opp som en Twitter-melding, og kjente umiddelbart behovet for dekning i bildemediene: fjernsyn. De kom på etter hvert på banen, og hvordan de grusomme hendelsene utfoldet seg ble fulgt gjennom Twitter, NRK, TV2, CNN, BBC world, nettaviser og Facebook. Som alle andre ble jeg dypt sjokkert og trist over det som hendte, og når et øyenvitne sa på tv at han hadde telt 30 døde på Utøya, var tallene ufattelige å forstå. Senere ble de korrigert til 9-10, i seg selv et meningsløst tall, men det tallet som var offisielt da jeg gikk og la meg. Stort ble sjokket da jeg stod opp til tallet 84(!) ungdommer drept, i tillegg til alle de fysisk skadete. 84!!! Uskyldige, forsvarsløse ungdommer drept på sommerleir. 84! Tragedien er uten ord. For ett mareritt, og for en opplevelse for dem som var på øyen.

Det ble raskt snakket om internasjonal terrorisme og islam og knytte bombingen til islamske miljøer, de var og villige til å ta på seg skylden. Folk lot i sin uforstand sin frustrasjon og sinne gå ut over uskyldige muslimer, som er like mye offer som oss andre. Selv var jeg ute på twitter og ba om at vi ikke måtte trekke for raske konkusjoner. Så viser det seg da og at det er ”en av oss” som har gjort denne ugjerningen. En høy, lys, norsk gutt, fra Oslos beste vestkant. Ingen svartsmusket, langskjegget innvandrer fra Midtøsten. Ingen fremmed. På mange måter er det en "lettelse", for det vil spare oss for etterdønninger i form av stigmatisering, generalisering og fiendebilder basert på symboler: innvandrer, islam.

Symboler er så viktige i vårt samfunn, og vi er så raske til å sette merkelapper. Vi tar de bilder vi lager og overfører dem til andre settinger, med rette eller urette. Vi har enkeltpersoner som har fremhevet seg positivt: som Nansen, og Nansen-navnet er noe vi alle er stolte av. Så har vi andre navn som klinger med en litt mindre edel valør. Det navnet som nå for alltid er skitnet til, er navnet Breivik. Ett navn som jeg tilfeldigvis bærer. Ett navn som vi er mange i Norge som bærer. Gjerningsmannen er ingen slektning av meg, men vi deler etternavn. Internasjonalt knyttes nå ordet Breivik til uhyrlige og uforståelige handlinger. Vi er flere som bærer det etternavnet som i dag har gitt uttrykk for at det ikke kjennes godt, både på Twitter og Facebook. Det gjør vondt når gjerningsmannen omtales med det navnet jeg identifiserer meg med.

Våre ledere, Statsministeren, ordføreren i Oslo, politiet, helsevesen, samfunnsmaskineriet vårt har fungert eksemplarisk i en meningsløs tid, Jens Stoltenberg har sagt mange kloke ord. Vi skal møte vold med demokrati, hat og frykt skal ikke få råde. Vi som bærer dette navnet som nå er så skitnet til må bare gjøre det vi kan for å kompensere for den symboleffekten som er knyttet til navnet. På samme måte som ikke alle muslimer er terrorister er ikke alle Breivik’er gale, ekstremister! Vi sørger og gråter over de liv som så meningsløst er gått tapt.

No comments: