Friday, January 30, 2009

Throwing the Sheep in the Boardroom

2008 var det året sosial web virkelig tok av. Plutselig havnet halve landet på Facebook, YouTube er blitt en naturlig del av mediebildet, og blogging har virkelig tatt av. Dette vil vi nok se mye mer av i 2009. I skoleverket prøver vi å få lærere og elever til å utnytte det potensialet som ligger i sosial web for læring, selvom en rektor i Oslo-skolen står frem og er stolt av at de ikke bruker disse mulighetene på deres skole. På arbeidsplassene er det likevel et stykke igjen før sosial web blir en naturlig del av hverdagen. Det vil si, vi ser etterhvert en to deling her, mellom bransjer som utnytter dette og bransjer som ikke gjør det.

Jeg har alltid vært en bokorm, liker å lese analoge bøker. Selvom jeg merker at nå når der er så mye spennende å lese på nett, leser jeg mindre tradisjonelle bøker. Jeg venter med lengsel og smerte på bøkenes svar på iPod. Tenk så fantastisk å kunne ha 300 bøker med se over alt, kunne tagge notater i dem og koble dem mot hverandre, merke sitater og referanser og alltid ha dem tilgjengelig, i en liten, håndterlig, lesbar duppeditt. Uansett, nå er jeg gått litt tom for lesestoff i heimen, og til tross for alt som finnes online, ville jeg ha meg noen nye bøker. De fleste bøker må en jo kjøpe i fysisk format. På min søken kom jeg over denne boken: Throwing the Sheep in the Boardroom. En bok om hvorfor sosial web ikke gjør sin entre på arbeidsplassen. Den så interessant ut, og her kommer en liten videosnutt om hva boken handler om.



Thursday, January 29, 2009

Information literacy

Mange savner en definisjon og klargjøring av begrepet digital kompetanse, som er et vidt og uhåndterbart begrep. Innenfor denne rammen ligger information literacy. Denne videosnutten kan være nyttig for mange lærere i forhold til dette begrepet.

Literacy

Romaner pr. sms kommer nok ikke inn under kategorien høykultur på en stund, men begrepet literacy er i endring. På Bett hørte jeg et godt foredrag av Stephen Heppell. I denne videosnutten slår han en del sprekker i myten om passive barn som blir intravenøst foret av TV.


Mobiltelefonromaner.

Vi diskuterer stadig bok vs. pc i lesing, og at elevene leser for lite bøker. I Japan leser 86% av ungdommen romaner på mobiltelefonen. 10 av de mestselgende romanene i Japan var basert på mobiltelefonromaner, og de solgte over 400 000 eksemplarer hver. Lurer på når denne trenden kommer til Norge?

Wednesday, January 28, 2009

Sosial web - igjen

Jeg klarer ikke helt å slippe temaet sosial web.
I skolen snakker vi om sosial kompetanse og legger stor vekt på det. I Kvalitetsutvalgets innstilling ville de at sosiale kompetanse skulle inngå som en basisferdighet, med de konsekvenser dette hadde. Jeg var uenig i dette for sosial kompetanse er en veldig kontekstuell egenskap. Den varierer ut fra erfaringer, alder, omgivelser, fysisk og psykisk helse, samt ulike former for sosial, kulturell og økonomisk kapital (og dermed vanskelig å definere). Samtidig er det noe som definerer deg som person i mye større grad enn om du er god til å lese eller god i matte. Det å si om noen at de har liten sosial kompetanse er sterkt. Intensjonen var god. Alle praktiske og etiske motforestillinger skal jeg ikke utbrodere her, men temaet kommer litt opp igjen nå når vi er inne på emnet sosial web.
Venner gir status, enhver som har vært innom en skole vet at der er noen det er kult å være venn med, og andre en ikke ville blitt "sett død med". Det betyr ikke at en ikke kan like dem, men de har av en eller annen grunn ikke status, og ved å bli assosiert med dem går ens egen status ned. Å ha mange venner gir status med mindre du er så kul at du kan tillate deg å ha noen få, eksklusive venner (ligger status i det og). Vi bombarderes i ulike kanaler (tv, radio, ukeblad, m.m.) om betydingen av vennskap og vellykketete vennerelasjoner (toppes vel av Friends).
Dette fenomenet flyttes over på webben; mange venner på Facebook, mange Followers på Twitter, mange lesere på blogg, mange kontakter på LinkedIn, etc. Are Kalvø "feiret" hin dagen at han hadde 500 Followers på Twitter, og måtte selvsagt gjøre oppmerksom på dette i en kommentar.

Forskjellen fra vennerelasjoner i RL og i den virtuelle verden er at
1. man trenger ikke nødvendigvis synliggjøre venner eller mangel på sådanne.
2. dette kan endre seg over tid uten at andre trenger å vite noe om det.
I cyberspace blir dette veldig synlig, alle kan se det. Man kan se hvor mange venner du har på Facebook, se hvor mange Followers på Twitter, se trafikk på blogg, se treff på Google.
For voksne mennesker som selv velger en tilværelse i cyberspace er dette, om ikke uproblematisk, så mindre problematisk enn for elevene. Det å manøvrere, kommunisere og delta på webben krever egne sosiale kompetanser, ikke nødvendigvis de samme som i RL. Men ofte henger det sammen.

Skolen havner da i et dilemma: ved å ta sosial web i bruk kan sårbare, marginale elever eksponeres på en måte som verken de eller skolen ønsker, på den andre siden er det en viktigere og viktigere kompetanse å manøvrere i dette universet og skolen begår, etter mitt syn, en unnlatelsessynd om de ikke gir elevene denne digitale kompetansen (som og blir en sosial kompetanse).

7 things memet gikk som en farsott i bloggosfæren i noen dager, og jeg skrev en kommentar til det. Det som var veldig spesielt, og litt vondt, var da å lese KjMj sin kommentar til dette. Hun beskrev veldig godt opplevelsen av å bli forbigått i en slik farsott. Nå er hun veldig tøff, og skriver om dette på bloggen sin, i stedet for å la det forbigås i stillhet, slik mange ville gjort. Det står det respekt av, og hun gir en stemme til sider ved webben som er lett å glemme. Hun sier og noe annet viktig: hun spør om grunnen til at hun ikke ble tagget var at hun selv har vært litt usynlig i det siste. Av ulike grunner har hun ikke vært så aktiv og skrevet noe selv (bidratt).

Da kommer vi til en annen problemstilling:
Vårt virtuelle jeg: når vi er on-line skaper vi oss en personlighet ut fra hva vi velger å dele og hvor vi velger å delta. Denne personligheten vedlikeholder vi kun så lenge vi er aktive i cyberspace. Som en kollega sa: "en blogg som ikke har vært oppdatert på fire uker er fullstendig uinteressant". Dersom en ikke bidrar vil en etter hvert "forsvinne" og gå i glemmeboken (går ikke her inn på temaet om at det som ligger på nett ligger der til evig tid). Dette har fått et navn: avatar anxiety. Fordi så mye av ens personlighet plutselig "ligger på nett" blir en avhengig av å bidra og dele, noe Nicholas Carr skriver om. I Wired skriver Seven Levy i The Burden of Twitter:

"Guilty. I feel guilty that I have a blog and haven't contributed to it for seven months. Guilty that all my pals on Facebook post cool pictures, while the last shots I uploaded were of Fourth of July fireworks—from 2007. Guilty that I haven't Dugg anything since, well, ever."

Han uttrykker noe av forventningspresset som ligger i deltakelse på den sosiale webben, og når "alle andre" er så flinke og kule, blir det lett å føle seg litt tilkortkommet selv.
Selv opplever jeg at jeg har stort utbytte både faglig og sosialt av min deltakelse på den sosiale webben (men jeg skal ikke stikke under en stol at det kan være lett å kjenne seg igjen i disse beskrivelsene). Jeg har kontakt med interessante og kjekke personer som jeg ikke hadde kjent om jeg ikke hadde vært i cyber space, jeg finner meningsfeller som jeg kan diskutere temaer med ut over dem jeg har i mine fysiske omgivelser, og jeg finner det veldig lærerikt å være en del av dette fellesskapet. Men jeg er voksen, jeg kan velge dette selv og jeg kan velge det bort. Hva med elevene? Kan de velge det bort, eller er dette blitt en del av samfunnet vårt som ikke kan velges bort? Hvis vi ikke kan velge det bort, hvordan lærer vi da elevene våre å håndtere det? Er de så digital native at dette er ikke-problemstillinger for dem?
Jeg tror ikke jeg er ferdig med dette temaet helt enda. Man kan ikke være "litt gravid", og sånn er det med disse nettsamfunnene, enten er en en del av dem eller så er en det ikke. Ut over å fasineres av dem, hva innebærer dette egentlig?

Tuesday, January 27, 2009

Talentklar skole?

Skoleverket er i en brytningstid. I dag fikk jeg spørsmålet: hvorfor skal vi bruke disse digitale verktøyene, gir de noen merverdi i form av bedre læring og har lærerne kapasitet og vilje til å ta det merarbeidet dette gir? Mitt umiddelbare svar var følgende: skolen må ta disse verktøyene inn over seg for ikke å miste legitimitet i samfunnet, samfunnet rundt skolen er gjennomsyret av denne teknologien og tar ikke skoleverket det inn over seg vil der være nok av andre aktører som står i kø for å ta over.

I disse finanskrisetider er det fristende å filosofere over den unike situasjonen skoleverket befinner seg i. Det er i all hovedsak offentlig finansiert, gjennomregulert av lover, forskrifter og avtaleverk. Grunnskolen lever sitt indre liv forholdsvis uavhengig av trender i samfunnet rundt, videregående har litt større utfordring da de til en viss grad må konkurere om elever. Når elevene først er "innenfor" er de omfattet av det samme "regimet" som i grunnskole: lover, forskrifter, avtaleverk, etc. Dette gjør skoleverket til en forholdsvis skjermet verden, noe som kan ha sine fordeler og noe som kan ha sine utfordringer.

Vi er omgitt av endringer, change. Krav, forventninger, muligheter og kompetanser endrer seg. Selv om mange som jobber i skolen gir uttrykk for reformtrøtthet, har ikke skolen gjennomgått fundamentale endringer. Vi har fremdeles klasser, lesepliktsystem, fag- og timefordeling, etc. Mange mener mye om skolen; mer lekser vs. mindre lekser, flere undervisningstimer, faglig fordypning for lærere, skolelederutdanning, nivådifferensiering, er der et samfunnsproblem skal det inn som tema i skolen, vurderingskrav, bare for å nevne noen. Burde kanskje tatt pc'er med i denne opplistingen. Mange hevder at PC'er inn i skolen bare er å sette strøm på gamle undervisningsmetoder, og at det er noe av grunnen til at vi får problemer med elever som er på sosial web i stedet for å følge undervisningen. Kritikken går og på at sterke elever takler dette, men ikke svake elever.

Uansett utspill er dette bare variasjoner over samme tema.


Samtidig som skoleverket sliter, skjer det store endringer i samfunnet rundt; på alle områder finner det sted en teknologisk revolusjon, globalisering, flerkulturelle utfordringer , miljøutfordringer, matvareproduksjon, klimakriser, organisert krimminalitet. Dette er utfordringer som vår generasjon og de før oss har skapt og som de som går i skolen i dag og i morgen må forholde seg til. Vi har et skoleverk som ikke klarer å ta vare på alle elevene; mange går ut av skolen uten vitnemål (frafall), mangelfullt vitnemål eller et alt for dårlig vitnemål. Mange har ikke de elementære basisferdigheter inne. At de som går 10-13 år i et system hvor de opplever nederlag på nederlag bygger opp hat og fustrasjon er forståelig.


Alle disse utfordringene og mulighetene gjør at en del av de modellene vi har styrt etter og organisert oss etter ikke lengre fungerer. I næringslivet ser vi at bedrifter etter "gammel modell" sliter (bilindustrien i USA). Samtidig vokser det frem nye bransjer og organisasjoner. Disse fungerer ofte etter en del andre modeller og prinsipper. Et slik eksempel er Pixar, referert til på bloggen HR and Social Media. På bloggen Wikinomics står der i dag en artikkel som spør om din organisasjon er talentklar. Artikkelen sier at arbeidets natur endrer seg og det blir: projectbased, community based, on demand og golocal (globalt og lokalt samtidig).


Organisasjonene blir nettverksbaserte, løst strukturert og med gjennomsiktige prosesser. Dette innebærer et større ansvar til den enkelte arbeidstaker til å være selvgående i sitt arbeid, der er ingen som definerer rammer for vedkommende på samme måte som det gjerne er i tradisjonelle hierarkiske organisasjoner. Det betyr ikke at der ikke er grenser eller rammer, de bare ikke så tydelige og forhåndsdefinerte som vi er vant til, og følger en del andre prinsipper.


Vi blir og nødt til å bruke en del andre verktøy i arbeidet vårt: ulike digitale verktøy både for utføring av arbeid og for kommunikasjon og samhandling.

Kunnskapsministeren sa på et foredrag i Bergen at han ikke ville komme med noen ny læreplan, men lanserte i stedet Kunnskapsløftet 2.0. Et begrep som gikk rett hjem hos meg, men er Kunnskapsløftet 2.0 løsningen?

Hva trenger dagens unge å kunne etter at de har gått sine 13 år på skole? Kan vi fortsette å flikke på det systemet vi allerede har?  Skoleverket er veldig preget av konsenskultur. I en tidligere referert bok, My organisation is a Jungle, blir denne konsensuskulturen fremhevet som et hinder for innovasjon og nytenkning og de krav dagens næringsliv og arbeidstakere krever. Vi må utvikle kompetanse i å leve i en konfliktkultur, for med engasjerte mennesker vil det oppstå uenighet og det må vi kunne lære å håndtere.

Kan vi fortsette med skolesystemet slik vi kjenner det, eller må noen sette seg ned og tenke helt nytt? Lærere sliter med stadig nye krav og forventninger som de føler de ikke makter å leve opp til, elever finner skolen irrelevant og uinteressant, næringslivet etterspør en ny type kompetanse, altfor mange elever faller utenfor, læreryrket appellerer i for liten grad til ungdom, ressurssituasjonen i skolen er en utfordring, politikerne river seg i håret når de får PISA-tall. Må en ny tid ha en ny skole? Er våre skoler talentklare?

Som vanlig tenker og funderer jeg, uten å ha svarene. Men møtet mitt med lærere som sliter i møtet med blant annet Den digitale skole får meg til å undres. Problemet deres er ikke Den digitale skole isolert sett, men summen av alle krav og forventninger som kommer samtidig. Er en tilpassning/justering/utvikling av industrisamfunnets skolemodell en løsning for framtiden (nåtiden??)

Saturday, January 24, 2009

Innholdets tidsalder.

Vi produserer en hel masse innhold digitalt, men hvordan tar vi vare på det? Mange benytter seg av ulike gratislagringsmedier som YouTube, Google vektøy, m.m. Hva om disse forsvinner? Hvem sitt ansvar er det? Hva med alt det innholdet som ligger der? Hva hvis en fylkekommune/kommune/skole velger å bytte LMS, hva med alt det arbeidet som lærene har lagret på LMS'ene? For den enkelte blir samme utfordring om vedkommende bytter jobb, en har ikke lengre tilgang til materialet sitt (dersom det ikke defineres som arbeidsgivers innhold, men den diskusjonen tar jeg ikke nå). I Hordland har vi allerede hatt diskusjoner om lagring av digitale elevarbeider. Tidligere fikk elevene med seg elevarbeidene hjem når de sluttet skolen, men hva når de er digitale? Hvem skal ev. lagre dem og hvem skal ha tilgang til dem etter at eleven har sluttet i skolen? Problemstillingen gjelder først og fremst medierike filer, som en ikke uten videre kan flytte fra et lagringsmedium til et annet. Noen hevder at løsningen er å benytte webbaserte løsninger, men det er mange problemstillinger knyttet til det. Andre vil ha det i kontrollerte miljøer som LMS'ene, men hvordan "hente dem ut" i ettertid? Jeg vil vise til dette glimrende innlegget av e-victor-ee om denne problemstillingen. Her er det mange viktige refleksjoner. Dette er viktige økonomiske og politiske spørsmål.

Friday, January 23, 2009

Kjedebrev - sosial web

I dag har "kjedebrevet" 7 things you don't need to know about me" eller 7 things meme gått som en farsott i blogsfæren i Norge. Dette begynte blant bloggere i USA før jul. To ting fasinerer meg med det som skjedde i dag. Jeg så på Jeanette's blogg i går kveld at hun var "tagget", og i formiddag var jeg selv "tagget". Til dette hadde jeg to reaksjoner: på den ene siden synes jeg ikke all verden om kjedebrev, og har ikke behov for å fortelle så mye om meg selv på nettet. Det er i grunnen veldig uinteressant. På den andre siden var det kjekt å bli tagget, for da er jeg ikke usynlig. Andre bloggere synes det var verdt å tagge meg. Blir litt som i en vennegjeng, du er en del av gjengen. Noe som er viktig for oss som sosiale vesener. Blir litt som å bli eller ikke bli invitert med på fest.
Det andre som fasinerte meg var hvordan folk etter hvert distanserte seg fra disse kjedebrevene, spesielt etter Arne's innlegg på sin blogg. Ble litt sånn at dette var gøy, men vi gjør egentlig ikke slikt. Jeg er helt enig med Arne i det han skrev, men hvorfor ble det viktig for oss å distansere oss fra dette, og ikke bare holde på med litt unyttig gøy?
Etter hvert som jeg beveger meg på nettet merker jeg hvordan de samme sosiale kodene som en møter i RL/1st life overføres til webben. Margretha skrev noe om kommentarer på bloggen sin. Hvordan hun føler behov for tilbakemeldinger og bekreftelser når hun skriver på nett.
Selv føler jeg på akkurat det samme. Noe av det jeg legger ut, er bare informasjon, mens andre ting jeg legger ut har jeg behov for tilbakemelding på, og får jeg ingen kommentarer kan det føles litt som å bli oversett og kanskje føler jeg meg litt dum og, var dette helt teit??. En tullete reaksjon selvsagt, men følelsen er der likevel. Kanskje fordi jeg er forholdsvis ny i bloggosfæren, og ikke er en person som har erfaring med å uttrykke meg offentlig?
Det å utrykke seg på nettet skiller seg fra "vanlig" kommunikasjon ved at en ikke umiddelbart får respons fra den en kommuniserer med, enten ved verbal eller ikke verbal tilbakemelding. På nett blir det i form av kommentarer, responsinnlegg, eller på Twitter ved retweets, og det kan ofte ta tid før den responsen kommer.
Dette kjedebrevet ble, slik Arne var inne på, litt som et sosialt lim mellom folk som kommuniserer mye med hverandre uten å se hverandre, og som en føler en kjenner og har et fellesskap med. De som ikke tar del i denne sosiale webben kan ikke forstå dette og harselerer en del med den "nettavhengigheten" folk føler. Det kan jeg godt leve med, men der blir en kløft her. For de fleste elever er del av denne sosiale webben på en eller annen måte, og har behov for den sosiale bekreftelsen som ligger i tilbakemeldinger på nett. Det å stenge dem ute fra dette sosiale fellesskapet kan føles hardt. De fleste lærere er ikke del av dette fellesskapet og forstår ikke hvordan dette oppleves, og synes det er et kjempeproblem med elevens sosiale liv online, spesielt i timene når de ønsker at der skal finne sted annen aktivitet.
Jeg er enig i at alt til sin tid, men en må kanskje finne seg strategier for å håndtere dette og det krever gjerne noen nye rutiner. Det ligger helt klart et potensiale i dette. Vi skulle sende "brevet" videre til 7 bloggere. Det tok ikke lang tid før folk gikk opp for bloggere å sende til. Dette viser hvilket potensiale som ligger i sosial web. Obama og hans folk forstod det, derfor vant han valget. Når vil norsk skole forstå det?
Så egentlig en takk til Guttorm som forsåvidt startet dette racet i går kveld, når han satte Jeanette i gang ved å gjøre henne oppmerksom på at hun var tagget.

7 tings you don't need to know about me

Nå er denne farsotten kommet over dammen, og jeg får vel svare på tiltale:

1. Satt bakerst på vidusrekken og strikket meg gjennom gymnaset.
2. Reiste på Kibbutz etter gymnaset.
3. Har tilbrakt hver sommer i oppveksten der Norge er smalest.
4. Fikk min første PC i 1987
5. Har lagt under samme Pepsi Max last som Jeanette men er nå kurert.
6. Liker havet (som vestlending gjør en gjerne det)
7. Er eldst i en søskenflokk på fire.

Stafettpinnen går videre til :
Arne Olav, Margretha, Anne-Cathrine, Eirik, Kjell, Liv Marie og Arne, ååå, nå tagget jeg dere og....

Thursday, January 22, 2009

If I controlled the Internet

Diskusjonen trykte bøker vs digitale kilder over Internett er langt fra slutt. I dag fortalte en lærer meg at han brukte NDLA som læremiddel i naturfag, og var forsåvidt godt fornøyd med det. Elevene derimot synes det ble forvirrende med alle disse lenkene, og foretrakk en trykt bok, hvor de visste når de hadde vært "gjennom Pensum" (hvor digital native er disse digital natives??)(dette var en dyktig lærer som hadde tanker om hvilke grep han skulle ta). Internett er en utfordring, med all sin informasjon, så hadde det ikke vært fantastisk å kunne tatt kontroll....
video

Tekstkultur

Blogging sprer seg i skolen. Stadig flere lærere tar blogging i bruk i undervisningen, og ikke bare i språkfagene. Når elevene blogger stiller lærerne en del sjangerkrav til bloggingen, og noen ergrer seg mer enn andre over skrivefeil. Noe som irriterer lærere er det såkalte sms språket. Ungene tekster hverandre, og det er få tegn og skal gå fort. Tilsvarende bruker de dette hurtigspråket på MSN, og en skriftlig kanal for muntlig kommunikasjon. Selv benytter jeg meg av mikroblogging som Twitter, men i den sfæren jeg beveger meg i har ikke sms-terminologien i særlig grad gjort sitt inntog. Der jeg først og fremst kommer i kontakt med den, er hvis jeg en sjelden gang beveger meg inn i en virtuell verden som Second Life eller IMVU. Dette sms-språket er temmelig internasjonalt, ungdom bruker mye de samme "kodene" uavhengig av muntlig språk. Vil dette sms-språket spre seg inn i de andre kommunikasjonsfærene, når det blir en naturlig måte å kommunisere ungdommen i mellom? Denne videosnutten sier ganske mye, og er artig.
video

Wednesday, January 21, 2009

Hønen og egget

Teknologi former samfunn og menneskene i det. I samfunn som har oppfunnet hjulet tenker og oppfører menneskene seg helt anderledes enn i hjulløse samfunn, og samfunn med skriftkultur er kvalitativt ulikt samfunn uten skriftkultur. Når det gjelder den teknologien vi for tiden driver å innfører i skolen, er retorikken at når den er usynlig er den blitt funksjonell. Et motargument er at teknologien aldri vil bli usynlig, da vi lever i en konstant og never ending teknologisk utvikling, så vi vil hele tiden slite med "imigrant" problematikken, jfr. bil, telefon, tv, pc, etc.

Skolen er et system med stort kontrollbehov. Det er bygget opp rundt forutsigbarhet, kunnskap og kompetanse. Lærerne går på skole og tilegner seg en kompetanse som de etter gitte premisser videreformidler. Slik får vi kvalitetskontroll av det arbeidet som gjøres og skolen leverer kompetanse til samfunnet. Inn i dette ordnete systemet dukker der plutselig opp uorden i form av en liten boks. Denne boksen utfordrer alle de rammer som skolen er bygget opp rundt; kontroll, forutsigbarhet, kompetansehierarki, kunnskapssyn, etc. Naturlig nok gjør dette at organisasjonen skole havner i en tilstand av kos og handlingslammelse, for den er ikke strukturert for disse utfordringene, har ikke strategier for å løse dem eller begrepsapparat til å fortolke det. Veldig mange mennesker møter denne type utfordringer med motstand eller fornektelse, lærere er intet unntak. Det vanligste argumentet mot PC'er er at det ble innført uten de nødvendige forberedelser, både i form av organisatoriske tiltak og kompetanseheving av lærere, de tradisjonelle modellene vi bruker i skolen. Det snakkes og mye om at vi må ha en pedagogikk som er tilpasset dette paradigmet.

Men, kravet om digital kompetanse i skolen er ikke nytt, L97 sa noe om det. Pc'er har vært i skolen siden jeg gikk på gymnaset på 80-tallet, uten at det har fått nevneverdige konsekvenser. Sjefen min, Opplæringsdrektøren i Hordaland fylkeskommune, sa ved innføringen av elevPC'ordningen at han håpet at dette ville bli en brekkstang for endring inn i skolen. Og da er vi til poenget med innlegget mitt, kan den endringen vi er på jakt etter skje på bakgrunn av en teoretisk tilnærming eller må vi bare "hoppe ut på dypt vann og lære oss å svømme"? Det vil si "presse" PC'ene inn i skolen og leve i en midlertidig tilstand av kaos og fustrasjon?

I disse dager har vi erfaringsssamlinger for skolene i Hordaland, og jeg å si at jeg er imponert over hva som har skjedd på det 1,5 året vi har hatt elevPC'ordningen. Fra å være i en tilstand av handlingslammelse, med fokus på tekniske utfordringer, tar nå skoler og lærere grep og kontroll, og utnytter de mange mulighetene de har fått. Lærene endrer på undervisningsoppleggene sine, får nye rutiner, samarbeider på nye måter, deler opplegget og tips. De ser nye muligheter for læring og tilpasset undervisning, som ikke var mulig uten teknologien, og dette bare øker etter hvert som de får nye erfaringer og økt kompetanse. Fra å være samlinger hvor mye fustrasjon luftes ut, er nå dette samlinger hvor lærerne tar en offensiv holdning. Fra å være litt i en offerrolle er de nå aktive i å forme sin egen tilværelse.

Rett skal være rett, ikke alle lærere er der enda, og dette handler om kompetanse. De må ha en viss minimumskompetanse for å oppleve mestring i Den digitale skole. Ikke alle har denne, og ikke alle klarer å mobilisere nok energi til å skaffe seg den. Dette er en kjempeutfordring, for strekket i laget blir bare lengre og lengre. Noen lærere raser av gårde og blir fustrert og fortvilet over sinkene i kollegiet, og "sinkene" blir tilsvarende fustrerte over følelsen av tilkortkommenhet. Argumentet om at vi må bare vente til disse går av med pensjon holder ikke av mange grunner. For det første bør disse lærerne få lov til å bli pensjonister med flagget til topps (med verdighet), ikke gå av som avdanket "vrakgods, som er gått ut på dato". For det andre har elevene rett på samme kvalitet på opplæringen uvhengig av hvem som underviser dem. Vi hadde ikke godtatt at en lærer fant ut at basiskompetansen skriving dropper vi i mine timer. Stakkars de elevene som har mange lærere i den kategorien, eleven får ikke sitt undervisningsår om igjen.
Fremdeles er vi i en tilstand av kaos i skolen, fremdeles har ikke Den digitale skole funnet sin form, men vi er på vei. Denne utviklingen tror jeg ikke hadde vært mulig om ikke lærere og elever hadde fått den tilgangen på teknologi som egen bærbar pc innebærer. Og nå når de har teknologien, endres og rammer og paradigmer - og handlingsmønstre. Ett og et halvt år er ikke lang tid (ja, jeg vet at vi har hatt pc'er i skolen lengre, men det var likevel et avgrenset fenomen). Om nok halvannet år er hele vgo i Hordaland fulldigitalisert. Blir spennende å se hvor vi er da.

Monday, January 19, 2009

Secret Nuclear Bunker?????

Sephen Heppell holdt et veldig godt foredrag på BETT. Han avsluttet foredraget sitt med dette fantastiske veiskiltet - i en verden med offentlige hemmeligheter.


Skolebesøk


I forbindelse med deltakelsen på BETT, fikk vi til et skolebesøk på Coopers Technology College, litt utenfor London. Denne skolen lå i et litt bedrestilt strøk, men elevene som bodde i området rundt skolen gikk ikke her, men på private skoler. Elevene på denne skolen var fra de fleste sosiale lag, men som sagt de best bemidlete gikk på private skoler.

Selve skolen var veldig nedslitt, men når det gjeldt utstyr hadde de rikelig. Der var elektroniske tavler i de fleste undervisningsrom, 700 pc’er på skolen, 1400 elever, 120 lærerer , 70 supportive staff.
Skolen brukte Microsoft sin LMS (Gateway), Det som lærere lager i jobben tilhører skolen, alt deles på Gateway- lærerne laster opp oppleggene sine. Det elevene ser, kan alle andre lærere se – gjør deling lettere, ikke private områder på LMS, i motsetning til Its learning, hvor en må inviteres inn i fag. "The Gateway is about, sharing, collaborating and communicating". Denne tvugne delingen hadde vokst frem over tid. De hadde noe de kalte Twilight time- lærere samles på tvers av fagseksjoner på ettermiddagen for å snakke om hvordan, blant annet interaktive tavler, kan brukes i undervisningen. Der var et sterkt fokus på brukt, og ikke teknikk. Der var heller ikke tradisjonelt innredete klasserom.

Vi var inne i klasser og så gode eksempler på interaktive tavler brukt i undervisningen. Dette var likevel ikke ren formidlings pedagogikk, men kombinert med en veldig elevsentrert tilnærming, hvor hver enkelt elev ble sett og fikk delta. Flere av fagene var heldigitale - nettressurser, ikke bøker, i f.eks matte. Mye læringsressurser digital for elevene i alle fag. Hver fagseksjon har sin ikt-spesialist.
Det som var interessant å se var at de hadde egne kurs i læringsatferd.
Hver 6 uke får eleven en online rapport om hvordan de gjør det på skolen, slik at elev og foresatte kan følge faglig progresjon.



England er ikke langt unna, likevel er der en del kulturkollisjoner. Når representanter fra skolen skulle vise oss ulike verktøy/software de hadde, fortalte de oss med stolthet om overvåkingsmulighetene de hadde, både på nett og hvordan de kunne kontrollere overåkingskamerane fra nettsteder skolen hadde. Når jeg da sa at overvåkningskameraer ikke var lov i norske skoler, ble de himmelfallen og lurte på om norske elever kunne gjøre hva de ville. Vi styrer våre ungdommer etter en del andre etiske prinsipper, selvom mange skoler nok kunne tenkt seg de samme mulighetene.

BETT 2009

Da er vi vel hjemme igjen etter noen vellykkete dager i London, hvor målet først og fremst var den store IKT-messen, BETTshow. Dette er vel Europas største messe innen området, med mer enn 30 000 besøkende og en uendelig mengde utstillere. Norge er godt representert både i form av deltakerere og utstillere.

Jeg hadde store planer om å blogge fra messen og oppholdet, men nettdekning i London er ikke å skryte av. Det å være nesten en uke offline kan være litt av en prøvelse, spesielt når målet er en IKT-messe.
Selv om fokuset på BETT er utstyr og programvare er der og mange gode foredrag. Den første dagen var vi på ett som het: "25 years of ITC. What have we learned?" og foreleser het Clare Johnson, og hun er Senior Director The National Strategies.
Hun har lang erfaring med bruk av IKT i skolen. Hun startet i januar 1977 på sine første datastudier med hullkort og programmering i Basic. Faget var kun på 60 timer i året. Hun synes det første året var det mest spennende, da skrev de sitt eget pensum, definerte sine egne kvalifikasjoner, det var mye samarbeid mellom skolene, de arbeidet sammen slik vi ønsker lærere skal samarbeide, og de måtte ta ansvar for sin egen skjebne. I forlengelsen av denne erfaringen stilte hun spørsmålet: Hva er det vi som profesjonelle har ansvar for?
Så kom 80-tallet med billige pc’er til alle skoler, floppy-disken gjorde sitt inntog og for første gang hadde de et initiativ om hva teknologi kunne gjøre for oss i skolen. Hun fortsatte med litt historikk. I dag har engelske skoler nådd målet om 1:1 tilgang til PC’er i skolen nasjonalt.
Vi har gjort oss en del erfaringer i løpet av disse årene: Hardware endrer seg, bare se hvordan blant annet pc og produkter som portabelt minne (floppydisk-minnepinn) har endret form. I dag er "Personal Access" nøkkelen – any time, anywhere, and my own. Hun sammenlignet pc’en med mobiltelefonen: mobiltelefonen er din og du lar ikke andre bruke den, kanskje du låner den vekk litt, men det er en personlig eiendel, slik er det og med pc’en.
Hun fokuserte på at vi ikke er gode nok til å bedømme educational software. Vi har mengder med innhold - elevene og lærerne trenger å lære seg å kunne bedømme alt dette innholdet som folk vil selge til dem.
Den kanskje største endringen som har skjedd er at de lærerende blir ”Publishers”; de blir selv produsenter av læringsinnhold. Kan vi få andre personer enn læreren til å bedømme det elevene produserer? Public publishing er en vurderingsmetode vi ikke utnytter godt nok.
Hun spurte og: "Do we make good judgements about quality or use we are given?" Hun fokuserte her på læreplan og vurdering. Johnson sa at dersom vi skylder på vurderingssystemene for ikke å gjøre noe, har vi gjort en alvorlig feilvurdering og lager ris til egen bak. Hun spurte om noen virkelig mente at det gikk ann å lære geografi uten å ta hensyn til den relevate teknologien? Vi kan ikke si at vi venter med IKT til vurderingssystemene er på plass (denne debatten kjenner jeg godt fra hjemlige forhold). Johnson sa der er mye forskning og vi vet en hel del om IKT, undervisning og læring. Hun viste blant annet til BECTA.
Ved Notingham University har de gjort en undersøkelse om bruk av web 2.0 teknologi: elever bruker den, men ikke lærere. Selv i 2007 er 52% av tiden brukt i klasserommet avskrift fra tavle eller bok, 33% av tiden lytterelevene til en lærer. Dette står i stor kontrast til tiden brukt utenfor skolen.
Johnson viste en modell med fire overlappende sirkler som alle var sentrale for kvaliteten på læring og undervisning:
Subject Knowledge: kunne nøkkelbegreper, vanlige feiloppfatninger, progresjon, gjeldende aplikasjoner - ny kunnskap
Teaching Reportoire: skills and technique: vite hvordan man skal spørre, forklare, guide, modellere og strukturere læring
Conditions for learning: vite hvordan man leder klasser, grupper individer, hvordan samhandle med elever i ulike aldersgrupper, Kunnskap om tidligere læring, tidligere tilknytning og læringspreferanser, omgivelser
Teaching and learning models
Modernisering av profesjonen er nøkkelen til sikre bedre, mer innovativ bruk av teknlogi - hva er våre forventninger til lærere og deres utøvelse av sitt yrke?
De lærende må læres opp til å bli uavhengige, treffe valg og lære i sitt tempo - hvordan kan vi bruke teknologien for å oppnå det? Hvordan kan vi bruke de verktøyene som engasjerer elevene til å lære det vi alle verdsetter?
Hva trenger vi å gjøre for å få våre kolleger til å bli oppglødd over mulighetene - fordi stadig flere elever blir mindre og mindre engasjert i den tradisjonelle skolemodellen og der er sterke økonomiske og moralske argumenter for å stoppe denne utviklingen.

Tuesday, January 13, 2009

PDS

I Hordaland fylkeskommune holder vi på å bygge opp noe vi kaller PDS (Pedagogisk-Digitalt Støttesystem). PDS er ment som en satsing og fokus på de pedagogiske sidene ved Den digitale skole. Dette består i at alle skolene har en IKT-konsulent som er en rent merkantil stilling. I tillegg er det noe som kalles eKoordinator på hver skole. Dette er en som skal være en ressursperson på skolen i forhold til pedagogisk bruk av IKT i undervisningen. Dette er en pedagogisk funksjon, og skal innehas av en av lærerne på skolen. Hordaland har delt sine 46 skoler inn i 6 regioner, og i hver region her vi en ePedagog. Dette er lærere som har frikjøp for å være ressurspersoner i forhold til Den digitale skole. Blant annet har de som oppgave å følge opp eKoordinatorene i egen region. I tillegg har vi noen pilotskoler i noe vi kaller SIKT-prosjektet. Dette er fire skoler som begynte med elevPC-ordningen ett år før de andre skolene. Det vil si at på disse skolene har samtlige elever nå bærbar PC. På hver SIKT-skole er det SIKT-koordinatorer.
Som et ledd i kompetansehevingen til ePedagogene og SIKT-koordinatorene tar vi dem i år med på BETT i London. Her har vi meldt oss på workshops, vil gå på skolebesøk og selvsagt få med oss både foredrag og stands på messen.
Jeg regner med at det blir travle dager, men håper at jeg får tid til å blogge litt fra denne messen.

Sunday, January 11, 2009

You raise me up

NDLA lanserer til høsten lag 2, som er tenkt som en delingsarena for lærere (og elever) for digitale læremidler og en idebank for gode læringsopplegg. Utdanningsforbundet og forlagsbransjen synes ikke dette er noen god ide, som jeg har skrevet tidligere. De tviholder på det gamle, gutenberske paradigmet om copyright. Platebransjen prøver seg og, men sliter mer enn bokbransjen foreløpig.
Er så denne åpne delings- og remixverdenen levedyktig, reint økonomisk? Har det en fremtid i den kommersielle verdenen eller er det et overgangsfenomen. Dennis Hancock spør om der er et paradoks i denne Wikionomien. At det som er bra for dem som er først, ikke blir bra når "alle andre følger etter", og da endrer innovatørene strategi (viser til det Keynesianske prinsipp om sparing).

"What I mean by this is that while application of the wikinomics principles might appear to be the right thing for many companies and industries acting in their own self-interest, everyone adopting them at once could have similarly dire consequences - again, at least in the short-term."

Kanskje er det slik, kanskje ikke. Overganger kan være utfordrende og det er noe av det Hancock er inne på, at på kort sikt er det gjerne problematisk, selvom det kan være bra på lang sikt.
I fjor var det mestselgende Mp3 album et album som var lansert under Creative Commons lisensen. I prinsippet kunne alle laste det ned gratis, likevel valgte ungdom (?) å betale for nedlastingen, noe som ga $1.6 millioner i inntekter første uken.
Tilbake til copyright vs. deling/remixing. Lawrence Lessig, som er jusprofessor ved Stanford University og grunnlegger av Stanfords Center for Internet and Society og av Creative Commons, har nylig kommet ut med en bok om emnet; Remix: Making Art and Commerce Thrive in the Hybrid Economy. Her er et intervju gjort med Lessig i den forbindelse. Selvom intervjuer skal ha seg frabedt remixing av sitt arbeid, kan du finne det her på YouTube.

video

Er egentlig noe originalt? Copyright eller ikke, er ikke det vi stort sett gjør remixing? Vi leser noe, hører noe, erfarer noe og setter dette sammen til et nytt hele, gir det ut i bok og tar copyright på det (vet jeg provoserer nå). Men hvor mye er genuint vårt eget? Og er vi i så fall, på lang sikt, tjent med en slik eiendomsrett? Medisinske firmaer ønsker å ta pantent på mennesklige gener; kan et firma "eie" genene våre og gjøre profitt på dem? Og om de gjør profitt på dem, kan de nekte andre å gjøre det samme?
Howard Gardner snakker i boken "Five Minds for the Future", om at en av de viktigste evner i fremtiden vil være synthesizing minds, evnen til å trekke ut informasjon i vår informasjonsoverflod og sette dette sammen i en meningsfull kontekst som kan formidles til andre. Dette innebærer og evne til å skille ut relevant informasjon fra irrelevant informasjon. Det er og viktig med creative minds, evne til å avdekke og forklare nye fenomener, problemer og spørsmål.

Jeg tror jeg vil avslutte dette innlegget med et sitat fra 1100-tallet, men som absolutt er like aktuelt i dag:

"We are like dwarfs sitting on the shoulders of giants. We see more, and things that are more distant, than they did, not because our sight is superior or because we are taller than they, but because they raise us up, and by their great stature add to ours."

Newton remixet dette, i et brev til Robert Hoke, til:

"What Descartes did was a good step. You have added much several ways, and especially in taking the colours of thin plates into philosophical consideration. If I have seen a little further it is by standing on the shoulders of Giants."

... og for noen skuldre vi sitter på....

her er en annen variant av sitatet (fra Wikipedia):

"Who sees further a dwarf or a giant? Surely a giant for his eyes are situated at a higher level than those of the dwarf. But if the dwarf is placed on the shoulders of the giant who sees further? ... So too we are dwarfs astride the shoulders of giants. We master their wisdom and move beyond it. Due their wisdom we grow wise and are able to say all that we say, but not because we are greater than they"

En liten sluttkommentar:
På Chris Andersons blogg The Long Tail er der et innlegg om Open Source Hardware.

Wednesday, January 7, 2009

Tuesday, January 6, 2009

Er du e-fortrolig?

Neste uke er det den store IKT-messen, BETT, i London. I forbindelse med den har de en blogg, som har en del interessante innlegg, blant annet dette. Her blir det referert til en Becta- undersøkelse som viser at de skolene som har tatt i bruk teknologien har bedre resultater, både for lærer og elev. Det står videre i bloggen at:
Colleges that actively embed technology into their schools are finding that teachers are able to more effectively break down boundaries, engage more with teams and work in new and different ways.
Dette er svært interessante funn, da det stadig går debatter om IKT-kompetanse er mål eller middel. Og ikke minst om det gir læringseffekt.
Becta har og kåret de skolene som har den beste og mest innovative bruken av digitale medier. Djanogly City Academy, Nottingham og the Redeemer Church of England Primary School, Blackburn, var de skolene som vant.

Monday, January 5, 2009

Gen X

Online Educa Berlin var Gen Y det store temaet, som jeg har skrevet om i et par innlegg tidligere. Noen snakker om Net Gen, digital natives, kjært barn har mange navn. Vi liker tydeligvis å sette merkelapper. Selv tilhører jeg Gen X, the Lost Generation.Vi er uoppdragne, bortskjemte, nytelsesyke og late. Jappetiden er vårt varemerke. Døde jappetiden eller er vi formet av den? Denne artige artikkelen sier noe om det, - kjenner jeg meg igjen - ja, vil jeg innrømme det- nei!! Da er det litt forfriskende når det kommer en bok som ikke svartmaler oss. Den heter: "X Saves the World: How Generation X Got the Shaft but Can Still Keep Everything from Sucking".

Babyboomerne derimot, kommer ikke så godt ut.
(“The boomers never came up with anything that approaches the hugeness of Google. John Lennon got bitch-slapped for saying the Beatles were bigger than Jesus, but Google, brainchild of Gen Xers Larry Page and Sergey Brin, gives God a run for His money.” )
Her blir Don Tapscotts bok "Grown Up Digital" sammenlignet med Jeff Gordinsers "X saves the world". Det er ikke Gen Y som fremheves, men oss. Dagens nettsamfunn, som the Net Gen vokser opp i, er skapt av oss:

"In it he points out that today’s networked era has in large part been shaped and developed by Gen Xrs, perhaps allowing them to “trump boomer narcissism and millenial entitlement.”

Men, som det konkuderes med: Gen X er ikke en fysisk tilstand (når du er født), men en mental tilstand. På denne bloggen stilles spørsmålet om du tilhører Gen X, og du får fire svaralternativer. På samme måte som forfatteren av denne bloggen har jeg Falcos Rock Me Amadeus på iPoden min. Gjør det meg til Gen X? Gjett hvilket svaralternativ jeg valgte...


video

Sunday, January 4, 2009

An inconvinient truth?

I september ble Sir Ken Robinson intervjuet på AlJazeeraEnglish. Hans synspunker på skole og hva vi må gjøre for å møte de utfordringene skolen og samfunnet står overfor er vel verdt å tilbringe litt tid å høre på. Jeg skrev egentlig et langt blogginnlegg i tilknytning til disse videoene, men jeg tror jeg lar det ligge. I stedet lar jeg disse tankevekkende videoene stå på egne bein. De er vel verdt å se. Jeg anbefaler og en litt lengre versjon på nesten en time, eller et foredrag på ca et kvarter her.

video
video

Saturday, January 3, 2009

Om å se skogen for bare trær...

Som jeg skrev i forrige innlegg, vil Social Media Literacy, være en av de fundamentale utfordringer for 2009 i følge Howard Rheingold. I dag hadde noen lærere en interessant diskusjon på Twitter om digital kompetanse. Hva er digital kompetanse: noe som skal bidra til økt læring eller en kompetanse i seg selv? Hvor mye teknisk kompetanse trengs egentlig, hvor høy/lav er brukerterskelen? Jeg husker på 80-tallet hvor vi satt og drev på med batch-programmering og grønne blinkende bokstaver. En helt annen brukerterskel enn i dag. Samtidig er jeg glad for at jeg kan om bits and bytes, binære koder, selvom det ikke har noen praktisk betyding for meg i min daglige bruk av digitale medier. Jeg er veldig lite fasinert av de tekniske sidene ved digitale medier, og sitter ikke og "plukker" programmer fra hverandre og ser hva "gøyt" som skjer hvis "jeg gjør sånn....". For meg har de digitale mediene en verdi i det øyeblikket de muliggjør noe som jeg ikke kunne gjort uten dem, eller forenkler eller utvider eksisterende bruk.

Når jeg skrev hovedfaget mitt i sosiologi på 90-tallet, om fremveksten av det post-industrielle samfunn, brukte jeg nettet for å søke etter informasjon. Mye av det jeg fant var i databaser hvor jeg måtte skaffe meg eksemplarene i trykt format for å få tilgang til innholdet. De forskerne jeg ønsket å lese hadde publikasjoner i tidsskrifter, som jeg av praktiske grunner ikke fikk tilgang til.
Fremdeles befinner mye informasjon seg i trykte medier, som en student enten kan håpe fremdeles er tilgjengelig å få kjøpt eller at biblioteket har et ledig eksemplar. Men i dag finnes det så uendelig mye mer tilgjengelig på nett. Det norske akademia beskyldes for å være lite synlig på nettet og det er synd. Kanskje skyldes det en lang tradisjon for å være seg selv nok? Forskere som blir for populærvitenskapelige har jo tidligere blitt litt uglesett i det miljøet. Heldigvis er det ikke slik med en del utenlandske forskere (der finnes og hederlige unntak i Norge). To av dem som er veldig synlig på nettet er Howard Rheingold og Mike Wesch. To av våre fremste på sosiale medier. I stedet for å måtte søke dem opp i databaser, tidsskrifter og bøker de eventuelt måtte ha skrevet, kan en "høste" av deres tilstedeværelse på den sosiale webben. På hvert sitt nettsted har de gode innlegg om digital kompetanse og pedagogikk. Vel verdt å lese. Og for dagens studenter, en gullgruve. De er heldige som er studenter i en tid med tilgang på all denne informasjonen og kunnskapen.


Men det vil jeg og ha sagt, at jeg har vel så stort utbytte av andre personer i mitt PLN. Personer som deler samme engasjement som meg selv, og som viser en fantastisk raushet i å dele på kunnskap og informasjon som de sitter på, og som jeg har den største respekt for. Tilsammen innehar de en fantastisk mengde kompetanse og innsikt. For meg er dette både opplysende og lærerrikt. Mange av dem står på blogglisten min til høyre. Bidrar jeg selv?? Jeg er hvertfall synlig på nettet og håper noen har utbytte av det jeg legger ut. Hvor nyttig det er får andre vurdere.

Synlighet på nettet: har vært tema på tidligere blogginnlegg, men jeg fant et interessant blogginnlegg om synlighet på nettet. Som det meste annet kommer ingenting uten en pris. Nettet med all sin informasjon og sammenkobling av informasjon er en utfordring for oss. Det er spesielt to aspekter jeg vil fremheve her. Det ene er at når nettet er så fullt av ulik personlig informasjon og de unge som er vant til å legge ut mye personlig på nett, vil de avkode denne informasjonen på en annen måte enn vi "digitale immigranter"? Et eksempel er arbeidsgivere som scanner potensielle jobbsøkere for "festlige" bilder på nettet og ikke tilsetter dem på bakgrunn av et uheldig bilde 5-10 år tilbake i tid. Er dette relevant informasjon, eller kan den feiltolkes og brukes ut av sammenheng?

Et annet aspekt, som jeg har vært inne på tidligere, er om vi er for naiv i vår omgang med "overvåkingssystemer" av alle slag. Når man på Google kan se en bil parkert i en gate, og kanskje til og med bilnummeret, kan folk da få tilgang til informasjon de ikke trenger, og som ikke den det gjelder ønsker å dele? På enkelte mobiltelefoner i dag er der en funksjon som gjør at du kan vise vennene dine hvor du er og samtidig se hvor de er. Ønsker vi å vise våre venner hvor vi til enhver tid befinner oss? Når vi snakker om digital kompetanse, bør vi ikke i større grad se på alle sider ved de mulighetene vi omgir oss med? Ikke for å si "stopp verden, jeg vil av", men ha et kritisk blikk på muligheter, begrensninger og uønskete konsekvenser. Den digitale verden ligger der ute for våre føtter, men vi bør være litt obs, og farene er andre enn dem vi er vant til å se etter. Faren er at vi stenger for det vi burde ha åpent og åpner for det vi burde stenge for. For eksempel er mange voksne bekymret for barns tidsbruk på nett og "spillavhengighet". I denne artikkelen blir det vist til at tid tilbrakt on-line faktisk gir verdifull sosial kompetanse.

Er det digital kompetanse å kunne heve blikket litt, komme over skogen av bare trær? I følge Rheingold ligger ikke svaret på digital literacy i teknologien, men


"A population with broadband infrastructure and ubiquitous computing could be a captive audience for a cultural monopoly, given enough bad laws and judicial rulings. A population that knows what to do with the tools at hand stands a better chance of resisting enclosure. The more people who know how to use participatory media to learn, inform, persuade, investigate, reveal, advocate and organize, the more likely the future infosphere will allow, enable and encourage liberty and participation. Such literacy can only make action possible, however−it is not in the technology, or even in the knowledge of how to use it, but in the ways people use knowledge and technology to create wealth, secure freedom, resist tyranny".

Thursday, January 1, 2009

The Times They Are a-Changin'

Hva trenger elevene å lære i skolen? Hva er de(n) viktigste kompetansen(e) vi sender vår unge ut i verden med i dag? Store og viktige spørsmål nå ved starten av et nytt år. I vår uforutsigbare verden, lærer vi de unge å håndtere disse utfordringene? Viktige spørsmål, men kanskje enda viktigere; har vi som tar beslutningene for dem den nødvendige kompetansen selv?

På nettstedet Edge har de fått en del framstående intelektuelle til å kommentere spørsmålet Annual Question 2009. Problemstillingen er rundt teknologi og samfunnsutvikling, og hvilke konsekvenser dette får, og hvordan vi treffer valg knyttet til teknologi. Er vi i stand til å treffe valg? I innledningen skriver de:

"Nobody ever voted for printing. Nobody ever voted for electricity. Nobody ever voted for radio, the telephone, the automobile, the airplane, television. Nobody ever voted for penicillin, antibiotics, the pill. Nobody ever voted for space travel, massively parallel computing, nuclear power, the personal computer, the Internet, email, cell phones, the Web, Google, cloning, sequencing the entire human genome. We are moving towards the redefinition of life, to the edge of creating life itself. While science may or may not be the only news, it is the news that stays news.
And our politicians, our governments? Always years behind, the best they can do is play catch up."


Howard Reihngold er en av dem som kommenterer disse spørsmålene. I følge han er Social Media Literacy en kompetanse som er viktig å lære, da det vil fundamentalt endre samfunnet vårt. En måte å lære denne kompetansen på er å skaffe deg et PLN (personal learning network). For dem som trenger tips på dette anbefaler jeg bloggen Edublogger , som har en fin oppskrift på det, eller det går an å se denne videosnutten, som jeg har lagt ut tidligere.

Men tilbake til skolen og kompetanse. Datamaskiner og digitale verktøy har kommet inn i skolen som en "rude awakening" for mange de siste par årene, og diskusjonen går engasjert om læringsverdien. I julen har jeg lest boken "Talent is Overrated" av Geoff Colvin. Han stiller følgende retoriske spørsmål:

"When was the last time you, in your working role, participated in a deep discussion about the state of your business five years from now? How about fifteen years from now, including a look at the future of your business' environment, competitors, regulators, and other factors?" (s. 90-91).

Jeg tror at svært få skoler har satt av tid og rom til å ta slike diskusjoner, egentlig uavhengig om de har fått pc'er eller ikke. Motargumentene er mange; har ikke tid, vanskelig å organisere, interesserer meg ikke, betyr ingenting likevel. Jeg tror at vi ikke kommer utenom slike selvransakende, fundamentale refleksjoner. Jeg hadde en samtale i julen med en som vel kan kalles teknolog, er dypt inne i teknologien av pc'er, nettverk, databaser, m.m. Vedkommende mente at folk visste altfor lite om hvordan datamaskiner er bygget opp og fungerer, og at de tar dem i bruk uten den nødvendige kompetanse. Vil en diskusjon i et lærerkollegium om skolens fremtid være preget av en slik manglende kompetanse? Er det nødvendig med en slik kompetanse? Eller trengs det en annen type kompetanse? Og hvordan skaffer en seg i så fall den nødvendige kompetansen?

Hva skjer når utviklingen ser ut til å gå fortere enn hva vi klarer å takle? Tilgang til pc og www gir oss en uendelig mengde valgmuligheter. I følge min teknikervenn liker ikke mennesker valg, vi ønsker at andre tar valgene for oss. På Educa Berlin var en av foredragsholderne inne på det samme; den største gaven du kan gi folk, er å begrense antall valg for dem. På Skolestartkonferansen 2008, hvor jeg hadde et innlegg, ble det kommentert fra en av elevene at hun ikke ønsker alle disse valgene, hun ville at læreren skulle ta valgene for henne (og en lærebokforfatter). Gatekeeperrollen er jo den lærere har hatt i alle år; være den kompetente som siler relevant informasjon til elevene, relevant for pensum og eksamen. Når jeg går på foredrag møter jeg to ulike tilnærminger: læreren må fortsatt ha denne rollen, plukke ut relevante lenker til elevene, ta styring på nettbruken vs. slipp elevene løs på nettet, men hjelp dem til å foreta kvalifiserte valg, evaluere det de finner, og la eleven i større grad ta styringen selv. (se forøvrig referat fra Sokol som jeg har skrevet tidligere)
I følge Howard Gardner i Five Minds for the Future vil "the world of the future demand capacities that, until now, have been mere options." (fra omslaget).
Telenor har en fantasisk reklame om en jente på 1800-tallet som snakker om fremtidens mobiltelefoner, til lærer, foreldre og leges fortvilelse. Hennes beskrivelse av vår hverdag blir sett på som bekymringsfull fantasi fra hennes "samtidige".
I følge Colwin blir livslengden til produkter og tjenester stadig kortere, det samme gjelder for foretningsmodellene til dem som selger dem; "many companies have to create innovative business every three or four years- eigth to ten years is heaven today". (s.147)
Hva med skolen og den reformtrøttheten skoleverket gir uttrykk for? Kan skolen skjermes for denne endringshastigheten? Bør skolen skjermes for denne endringshastigheten?